En dalmatiner for mye

Disney kan dyr. Men denne gangen greier de ikke å skvise noe nytt ut av sitronen, bare flere penger.

Ethvert operafantom må misunne Glenn Close hennes utstudert teatrale fakter som onde Cruella De Vil. Og muligens vil enhver pølseelsker få lyst til å sette tennene i hennes lubne medsammensvorne Le Pelt alias Gérard Depardieu.

Ikke noe nytt

For så vidt en pølse uten rosin, i likhet med denne oppfølgeren til den fire år gamle spillefilmversjonen av Disneys animasjonsklassiker fra 1961 - for noen av oss vil det aldri finnes flere enn 101 dalmatinere.

Disney greier da heller ikke å skvise noe nytt ut av sitronen, bare flere penger.

Opplagt

Cruella kommer i år rehabilitert ut fra fengselet og lurer alle unntatt den eiegode tilsynsverge og hundeelsker Chloe - en stund. Ganske snart er damen sitt gamle, uhyrlige jeg på jakt etter dalmatinere til å sy kåpe av. Ettersom kåpa skal ha hette, trengs nå 102 av dem.

Det var det. Glenn tar reprisen på Cruella-monsteret med en slags stil i samspill med hundene og en personlighetsforstyrret papegøye.

De leverer en opplagt forestilling. Disney kan dyr. Resten går på tomgang med to kjønnsløse godheter i helterollene.

I et stort flertall filmkopier snakker Glenn og Gérard norsk. Uten forkleinelse for skuespillere som bare gjør jobben sin er det en vond opplevelse - på linje med å bli fotfulgt av Cruella, som altså eklatant mister halve personligheten.