En dans på torner

Siv Jensens livsoppgave er å føre Frp fram til regjeringsmakt. Det krever en grå ansvarlighet som er fremmed for partiet, skriver John O. Egeland.

I HARDTRENING:  Siv Jensen kan danse på torner og si det er roser i arbeidet med å føre Frp fram til regjeringsmakt.  Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET.
I HARDTRENING: Siv Jensen kan danse på torner og si det er roser i arbeidet med å føre Frp fram til regjeringsmakt. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET.Vis mer
Meninger

SAGA KINO 8. APRIL 1973: Anders Lange hudfletter alle ansvarlige politikere og tordner mot skatter og byråkrati. Salen er fylt til trengsel og begeistringen er eksplosiv. Noe som likner et politisk mirakel er under utvikling. Fra ytterste høyre, fra en kennel i Asker og ei fortid før krigen i det kvartfascistiske Fedrelandslaget, er Anders Lange i ferd med å etablere en folkelig protestbevegelse. Ofte latterliggjort som en gjeng av politisk hjemløse, av ilanddrevne sjøfolk og drosjesjåfører. Men ved valget samme år får Lange fem prosent av stemmene.

GARDERMOEN 24. MAI 2013: Siv Jensen går på talerstolen på Frp's landsmøte som leder av Stortingets nest største parti. Bak seg har hun valget i 2009 der partiet fikk rekordhøy oppslutning: 22.9 prosent. Nå er det magrere tider i velgermarkedet, men til gjengjeld er juvelen i kronen innen rekkevidde. Regjeringsmakt.

Frp HAR VÆRT GJENNOM den merkeligste klassereisen i norsk politisk historie. I løpet av førti år har partiet beveget seg fra forakt og marginalisering til en sentral plass i nasjonens politiske liv. Det har hatt flere nær-døden opplevelser, og gått gjennom opprivende indre konflikter. Politikken har hatt et meteorologisk preg: Raske skift mellom vindene som blåser, hyppig endring fra kulde til varme og mellom storm og stille. Nå blir partiet striglet, kledd opp og de utvalgte lærer seg maktens manerer mens de venter på regjeringsbilen med stram sjåfør i uniform.

DET BURDE VÆRE EN FEST, men politikk er ikke noe party. Velgerne er like rastløse eller troløse som tilfeldige dansepartnere på et diskotek. I mars 2009 nådde Frp det høyeste gjennomsnittlige nivået på meningsmålingene med en oppslutning på 28 prosent. Samme måned noterte Høyre seg for 14 prosent. Det var Høyres lavmål. Nå er rollene helt snudd. Høyre ligger på rundt 32 prosent, Frp må nøye seg med ca. 16 prosent, mens enkelte målinger viser tall ned mot elleve. I mange år var Frp det eneste partiet med vekst i medlemstallet. Nå er utviklingen snudd. Bare i fjor mistet partiet over 3000 medlemmer. Ved valget kan stortingsgruppa bli halvert.

STYRKEFORHOLDET TIL Høyre er endret, og dette skaper uro både innad i Frp og i den borgerlige leiren. Siv Jensen har hevet røsten og stiller nå krav til Høyre som likner på politiske angrep. Venstre og KrF kjenner sin besøkelsestid og sår den splid de kan mellom de to høyrepartiene. Helst vil de isolere Frp til et støtteparti for en høyre-sentrum regjering. Sannsynligheten for det er omtrent like stor som lykkemuligheten i en Lotto-kupong.

LIKEVEL ER DET INGEN tvil om at Frp nå får føle maktpolitikkens iskalde realisme. Alle snakker om at partiet må unngå SVs skjebne, dvs. bli meid ned til en størrelse som ikke truer noen. Samtidig er Frp's utgangspunkt nøyaktig likt det SV befinner seg i. Veien til makt er kontrollert av et annet parti. Slik vil det også være i tiår framover, med mindre det politiske landskapet blir truffet av en tornado. SV kom til makten gjennom en forståelse med Arbeiderpartiet. Frp må passere en veisperring der Erna Solberg kontrollerer bommen. Disse realitetene begrenser ytterpartienes manøvreringsmuligheter, selv om Frp's størrelse og bredere politiske plattform gir mer armslag enn SV's tilværelse ved sperregrensen. Posisjonen innebærer at en blå regjering må levere på områder som Frp's kjernesaker: Asylpolitikken, transport og helse og velferd for de eldre. Her vil Siv Jensen ikke nøye seg med håndpenger.

Frp ER FANGET I EN politisk tvangslidelse. Det er en reell motsetning mellom partiets protestnatur og ambisjonene om makt. I sin landsmøtetale i dag, vil Siv Jensen avvise dette. Hun vil hevde det er fullt mulig å realisere partiets hjertesaker i en Solberg-regjering. Ordene vil være store og mørke. Jensen vil bevege seg mot ansvarlighetens yttergrense, men ikke tråkke over. Siv kan danse på torner og si det bare er roser. Hun er i samme rolle som Kristin Halvorsen var for åtte år siden. Hun skal føre sin flokk ut av 40 års ørkenvandring og fram til maktens oaser og kjøttgryter. Det er Siv Jensens historiske rolle, og hun vil ikke gi den fra seg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.