«En dåre fri»

Les utdrag fra Beate Grimsruds nye roman.

DET VANSKELIGE LIVET: Beate Grimsrud skriver om sårbarhet, styrke og mentale lidelser i boka «En dåre fri». Foto: LARS EIVIND BONES
DET VANSKELIGE LIVET: Beate Grimsrud skriver om sårbarhet, styrke og mentale lidelser i boka «En dåre fri». Foto: LARS EIVIND BONESVis mer

||| Hver uke i sommer presenterer Dagbladet utdrag fra høstens mest imøtesette romaner. Utdragene publiseres på Db.no/litteratur mandagen etter.

Les intervju med Beate Grimsrud her.
-----------------

Det er jeg som er Eli. Det er både et jentenavn og et guttenavn og betyr min Gud på hebraisk. Huset er stille. Vi har sluttet å skrike. Vi har sluttet å løpe i hver vår retning og holde leven. Mamma har for lengst gitt opp håpet om å få orden på oss. Blomstene i stua ligger på gulvet. Vi har slengt ting rundt oss og ikke skjønt når det er nok. Jeg er ett og et halvt år, broren min Torvald ett år og én dag eldre enn meg. Vi bindes fast i sprinkelsengene med seler fra barnevognen. Vi har prøvd å skrike i løpet av natten, men gitt opp. Ingen har kommet til unnsetning.

Jeg føler hvordan selen gnager mot den nakne kroppen. Jeg vrir meg som en orm, men kommer ikke løs. Kroppen er våt av svette og ansiktet vått av tårer. Vi har fått av oss pyjamasen, underbuksene og bleiene. Vi har slengt ut pute, dyne og laken. Vi har kastet madrassene over kanten. Vi sitter nakne på plankene i sengen, fastbundet i selene når pappa kommer inn i rommet om morgenen. «Oi, se så sterke de er», sier han.

Jeg går og legger meg tidlig etter å ha tatt en mengde sovetabletter. Det er natt. Søvnen har vært her, men er plutselig borte. Det dirrer i benet. Kaster meg fram og tilbake i sengen. Ligger med armene ut fra kroppen, tror jeg er bundet fast. Rykker i armene og sparker med bena. Beltet strammer over magen. Jeg kan ikke åpne det selv. Jeg tror jeg er fastbundet på hender og føtter også. Noen må ha en nøkkel for å låse opp. Det er pleierne som har den. Jeg roper på hjelp om og om igjen. Når ikke opp for å tenne lampa. Det skjer i mørket. Jeg roper igjen.

Jeg er ensom i leiligheten.

I byen. I landet. På jorden. I verden. Melkeveien har krasjet med en sky av gass som har utslettet alle mennesker. Alt menneskelig liv er slukket og bare jeg er igjen. Bare jeg er immun mot denne gassen, og de andre som akkurat nå ligger i belter rundt på all verdens mentalsykehus. Uten nøkkel og mulighet til å komme løs. Maten er igjen i kjøleskapet. Pengene fins i banken. Medisinene på sykehusene. Bøkene uten leserne. Blomstene i blomsterbutikken. Solen på himmelen. Regnet i skyene. Snart ringer vekkerklokker på hele den nordre halvkloden. Det er ingen til å slå dem av.

Jeg kan få alt i gang igjen. Men kommer ikke løs. Det er solide reimer. Jeg er avhengig av dem som ikke lenger fins. Jeg er det som blir igjen om alle andre forsvinner. Jeg har språket i munnen. Lyd i strupen. Men ikke tilgang til noen ører. Jeg roper igjen. Kommer jeg til å be min siste bønn høyt, eller stille inni meg?

Jeg er seks år. Prater og kan ikke slutte. Jeg har langt gult hår og store mørke øyne. Jeg vil klippe meg kort. Kanskje kan man bestemme alt når man er sju. Jeg har blek, nesten gjennomsiktig hud. Jeg farer rundt høyt og lavt og ramler og skader meg hele tiden. Jeg har uvanlig mange sår og arr til å være en prinsesse. På det ene kneet en lysebrun plasterlapp.

Jeg øver på å sykle uten å holde i styret.

Det er en av de siste dagene på førskolen. Jeg er kledd i en vakker rosa kjole. «Hvem vil spille Espen Askeladd?», spør læreren. Min hånd er lynraskt oppe. De fleste er for sjenerte for hovedrollen. Jeg vet at den rollen er min. Jeg kan alt replikkene utenat.

«Hvem vil spille prinsessen?» Nesten alle jentene vil spille prinsessen. Læreren peker på meg, «Eli er allerede prinsessen», sier han. «Jeg vil kle meg ut», sier jeg. Jeg vil ha fillete klær og skyggelue. Jeg vil ha skulderveske av slitt lær og plukke opp alt jeg finner på min vei gjennom skogen. Jeg vil være den som målbinder prinsessen. Den som gjør henne stum, trollbundet og min.

Jeg fant, jeg fant, tenker jeg.

En dag kommer jeg til å ha samlet sammen så mye at ingenting gjør vondt lenger. En dag kommer jeg til å få bestemme allting selv.

Men det blir som læreren har bestemt. Jeg er prinsessen. Foreldrene sitter forventningsfulle i klasserommet. De er store kropper på små stoler. De kikker med et smil. Espen Askeladd hvisker fram replikkene. Han stapper vesken full med tingene han finner. Alt er på liksom. Det er bare for meg det er på alvor. Per og Pål kommer fram til meg. De vet ikke hvordan man frir og det blir jeg som får siste ord. Så er det Espen. Vi har øvd mange ganger. Han drar opp den ene merkelige saken etter den andre fra skulderveska og jeg spør hva det er.

Men til forskjell fra øvingene fortsetter jeg å spørre når han ikke lenger har noe å plukke fram fra veska. Gutten blir helt stum slik som prinsessen skulle ha blitt. Jeg kan ikke stoppe å prate. En helt nytt slutt på eventyret velter ut av munnen min. Jeg er ikke målløs, hele forestillingen er ødelagt og foreldrene vet ikke når de skal begynne å klappe. Det er læreren som setter i gang applausen for å overdøve meg.

Da skjer det, vi bytter plass. Jeg flytter på meg. Prinsessen var bare et skall å krype ut av. Jeg kryper inn under den rutete skyggelua. Ikke inn i gutten som spiller ham. Men i stedet for ham. Jeg er Espen Askeladd.

En stemme inni meg sier: «Du er Espen. Du er ikke bare Eli. Du er Espen Askeladd. Du er ikke alene i kroppen din». Jeg blir målløs av stemmen. En som bestemmer. Som tar over. Legger seg inni meg. Innenfor huden og inn i tanken. Han fins i hodet mitt. En venn og en uvenn. En som senere i livet skal minne meg på at jeg en gang har vært liten. Han sier at jeg er han. Han er seks år som meg, en oppfinnsom gutt, men veldig lei seg. Applausen stilner. Alle små skuespillere bukker og løper ut gjennom døren og ut i gangen. Jeg løper ikke alene. Jeg har blitt to. Jeg ser det hele utenfra. Hvordan diademet faller av og hvordan vi raser tilbake inn i klasserommet. Jeg er Espen og jeg fikk siste ordet. Jeg fant, jeg fant.

Espen dukker opp igjen kveld etter kveld når jeg pusser tennene. Når vannet renner fra kranen er han der igjen med sin milde stemme. Vi kan le av hverandre. Det blir et flir på munnen og ingen vet hvor det kommer fra.

Jeg er vakker og kvikk i den altfor fine nattkjolen. Espen er skitten rundt munnen og morsom. «Neste gang kan du spille alle rollene selv», sier han og spytter tannpasta. «Jeg vil være som alle andre», svarer jeg.

«Du er ikke som de andre. Du har jo meg».

«Vet ikke om jeg vil ha deg», sier jeg. «Om jeg vil være alene om å ha deg». Broren min, Torvald, har sikkert ikke en prinsesse i hodet sitt. Jeg skrur av vannet og pappa roper: «Er du ferdig? Skal jeg lese?»

Kan jeg forlate Espen nå? På badet. I vannet. Jeg kan ikke velge. Jeg må skru på vannet igjen og da hører jeg hvordan han gråter.

«Hvorfor er du så lei deg?»

«Det er du som er lei deg. Etter eventyret kommer lampen til å slukkes og du kommer til å tisse på deg i natt igjen. Du kommer til å våkne i mørket og skjære tenner. Du kommer til å føle deg redd og utilfreds. Du kommer til å dirre i bena og le i søvne uten glede».

«Hvorfor det?» Han svarer ikke. Jeg vil være som Torvald. Espen storgråter. Jeg tar håndkleet og prøver å tørke tårene. Jeg kan ikke forlate ham nå.

«Kom», roper pappa, «eller så blir det ikke noe eventyr. Broren din ligger allerede i sengen».