TRE DREPT: Skytingen på Alabama-Hunstsville-universitetet i USA i februar endte i tragedie. Høyere kriminalitet i USA enn i Europa kan ikke forklares med gener, men må ses i lys av fattigdom, politikk og klasse, mener Ottar Brox. Foto: AFP
TRE DREPT: Skytingen på Alabama-Hunstsville-universitetet i USA i februar endte i tragedie. Høyere kriminalitet i USA enn i Europa kan ikke forklares med gener, men må ses i lys av fattigdom, politikk og klasse, mener Ottar Brox. Foto: AFPVis mer

En dårlig begrunnet dom

Bjørn Vassnes skyter langt til side for mål.

||| «HJERNEVASK»: Det er mye å kritisere norske samfunnsforskere for. Det drives for lite intern kritikk, mange av oss er langt mer opptatt av sjølframstilling enn av saksframstilling, vi har godtatt et styringssystem som får oss til å arbeide med trivielle problemstillinger, og effektiv formidling forekommer nesten ikke.

Mye av det mest interessante som foregår i vårt samfunn, er ikke gjenstand for forskning.

Bjørn Vassnes har før gjort et nyttig arbeid med å orientere oss om Steven Pinker og andres evolusjonspsykologi. Men i Dagbladet 10. mars skyter han langt til side for mål når han dømmer «en nesten samlet norsk samfunnsforskning», altså alle disiplinene, til å ha «råtnet på rot», på grunnlag av det materialet som legges fram av Harald Eia i «Hjernevask».

FOR HVA ER det vi har fått se?

Først var det en litteraturforsker og en filosof som ble forhørt om gener, som de ikke kunne noe om, og som de var lite interessert i. Det var nok ikke særlig taktisk av dem å uttrykke sin interesse for de kjønnsforskjeller som kan påvirkes gjennom miljøet på denne måten — overfor en korsfarer med en like vindskeiv oppfatning.

Men er det rimelig å bruke deres hjelpeløshet til å stemple fag som de vel ikke har noen høyere grad i?

SÅ VAR DET professorene Gudmund Hernes og Willy Pedersen som skulle til pers. De er klart representative for norsk sosiologi, og anerkjent internasjonalt. De ble dømt fordi de litt godmodig gikk med på å uttrykke fordelinga mellom arv og miljø som årsaksfaktorer i prosent, selv om de vel aldri har undersøkt akkurat det.

For dette dømmer Vassnes arbeidet til Willy Pedersen, som gjennom de siste 20 åra har produsert mye av den kunnskapen som vi har om ungdom og rusmisbruk, som «feilslått». En må også være ganske skrudd for å dømme Hernes' maktforskning fordi han kanskje ikke har satt seg inn i genetikken. Det kan også være mange andre forklaringer på at statsråd Hernes skolereformer kanskje ikke var helt gode, enn at professor Hernes trodde litt mer på miljøet enn på arven, men Vassnes nøyer seg med den som bekrefter hans fordommer mot sosiologer.

HJERNEVASK-DEBATTEN: Ottar Brox mener Bjørn Vassnes går for langt. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX
HJERNEVASK-DEBATTEN: Ottar Brox mener Bjørn Vassnes går for langt. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX Vis mer

JEG TROR IKKE norske samfunnsforskere vil ha noen problemer med å akseptere at miljøfaktorer kanskje har vært noe overvurdert i forhold til arv i visse sammenhenger. Det har for eksempel vist seg at barn av kriminelle ikke alltid blir lovlydige av å bli adoptert tidlig av praktforeldre. Eias egen lærer ved Sosiologisk institutt, professor Stein Bråten, har bidratt til et internasjonalt arbeid som klart viser at barn blir født med sosiale instinkter, slik vi er født med seksuelt og sosialt kjønn.

Det er heller ikke vanskelig å godta at individers sosialitet er et resultat av darwinistisk evolusjon, slik våre hender og språk må være det.

JEG KAN IKKE tenke meg at Eia og Vassnes vil erstatte samfunnsfagene med genetikk, selv om deres retorikk kan oppfattes slik. Hva skal ho bruke genetikken til, den kriminologen som prøver å forklare at det er så mange flere mord i en nordamerikansk storby enn i en europeisk? Enten vi kan forutsette samme fordeling av gener i begge befolkninger eller ikke, må vi sjølsagt undersøke «sosialt konstruerte» forhold som klassestruktur, fattigdom, arbeidsmarkeder, familiepolitikk og så videre.

Når det gjelder de fleste store og viktige problemer som samfunnsforskere av alle disipliner burde arbeide med, er genetikk og evolusjonær psykologi av begrenset interesse, selv om Eia har vist oss gode eksempler på at dette kanskje ikke gjelder forskning om sosialt kjønn.

DET ER I DET HELE TATT utmerket at navngitte forskere og spesifiserte miljøer utsettes for saklig kritikk, gjerne fra tilgrensende og konkurrerende disipliner. Men at Vassnes på grunnlag av noen sære eksempler kan få seg til å erklære at «nesten alle» de samfunnsvitenskapelige fakultetene og instituttene i Norge «råtner på rot», kan bare forsinke og komplisere det nødvendige arbeidet med å sikre relevans og kvalitet.

Etter dette er det vanskelig å betrakte ham som en seriøs deltaker i debatten om norsk forskning.