En dårlig idé

Sats på skuespillerkarrieren, Scarlett.

CD: Noen blir aldri fornøyd. Dansk-amerikanske Scarlett Johansson (23) har stor suksess som skuespiller, og nå er også hun en av etter hvert mange skuespillere som prøver seg som plateartist. Juliette Lewis, Billy Bob Thornton og Minnie Driver har gjort det for lengst, med bra resultat, og Russell Crowe har eget band. Andre, som Dwight Yoakam, har gjort suksess ved å gå andre veien.

Skinnet bedrar

Scarlett Johansson ser kanskje ut som en rockabillydame, men skinnet bedrar. Hun sang «Brass In Pocket» i en karaokebar i filmen «Lost in Translation», og for to år siden sang hun en innsmigrende og vakker versjon av George Gershwins «Summertime» på en veldedighetsplate. Men hun har også sunget live med alternativrockerne The Jesus and Mary Chain, så da er det kanskje ikke så overraskende at hun på albumdebuten tolker låter av Tom Waits og Kathleen Brennan i et dystert, sonisk og gothpreget lydbilde.

Kompet består av blant andre Nick Zinner fra Yeah Yeah Yeahs og TV on the Radios David Sitek, som også har produsert. Sitek ønsket å gjenskape lyden av britiske indieband som gothinspirerte This Mortal Coil og ambient/alt.rock-stilen til Cocteau Twins. Sonic Youth og Mercury Rev er andre referanser som er nevnt, men noen ny deppeklassiker har ikke Scarlett & Co prestert. Men det hjelper litt at David Bowie korer på to av låtene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Snakkesang

«Anywhere I Lay My Head» er spilt inn i en liten by i Louisiana, USA, i løpet av fem uker. Produsent Sitek har underlig nok valgt å åpne med instrumentalen «Fawn» fra «Alice» (2002), en låt som bygges opp mot en monumental finale.

Scarletts stemme dukker ikke opp før et minutt inn i «Town With No Cheer». Hun synger sakte og insisterende, nesten snakkende over et tungt lydbilde dominert av et pumpeorgel og en saksofon.

«Falling Down» og «Anywhere I Lay My Head» fortsetter i samme spor, og det føles som en befrielse når dysterheten slipper taket en smule på «Fannin Steet» – som for øvrig rammes inn av David Bowies koring.

«Song For Jo» er den første sangen Scarlett har skrevet (sammen med Sitek). Den er ikke mer imponerende enn at det føles logisk at hun ikke har satset på et helt album med eget stoff.

Sammenliknet med disse, oppleves «Green Grass» som lystig, og 32 år gamle «I Wish I Was In New Orleans» er en liten perle – med bare Scarletts stemme og en spilledåse.

Monotont

Albumet avsluttes med «No One Knows I’m Gone» og «Who Are You», to låter som effektivt understreker det som er hovedproblemet med dette albumet. En dyster monotoni, et fravær av dynamikk og ikke minst variasjon, truer med å kvele nesten hver eneste låt – samt Scarletts ganske så ordinære stemme. Det er dårlig regi, rett og slett. Så veldig originalt er det heller ikke å gjøre tolkninger av Tom Waits-låter. Så det er kanskje til og med lov å spørre: Hva er da egentlig vitsen?