En dårlig tid

Dag Solstad, Erlend Loe, Jon Fosse og Jan Kjærstad er bare noen av dem som får gjennomgå når litteraturviteren Eivind Tjønneland svinger pisken over norsk litteratur fra 90-tallet.

På lemenfart mot Gud

Dagbladet trykket mandag 3. juli en forkortet versjon av denne artikkelen. I /ordskiftet finner du den fullstendige versjonen.

- Vi lever i en god tid, skrev forfatteren Tore Renberg om det norske litterære 90-tall - og litteraturdebatten sommeren 1999 var et faktum. Fjorårets litterære Dagblad-debatt imponerte ikke 1. amanuensis Eivind Tjønneland fra Nordisk institutt ved Universitetet i Bergen. Tjønneland startet like godt sin egen litterære debatt, gjennom flere artikler i mer akademiske og faglige tidsskrifter som Vagant og Arr. Men sommeren 2000 er det på tide å bringe Tjønneland ut til folket. Via det tradisjonelt kulturradikale organet Dagbladet.

- Etter en over hundre år lang kulturradikal tradisjon, fra Georg Brandes og Kristiania-bohemen via mellomkrigstida og Orientering-kretsen til 60-tallets Jens Bjørneboe og kulturradikale gjenkomst, fikk vi på 90-tallet en verdikonservativ reaksjon. Rune Slagstad, Dag Solstad, Bondevik-regjeringen og verdikommisjonen representerer en kristen-kulturkonservativ bevegelse, en nypuritanistisk landeplage vi må mobilisere mot i en ny kulturkamp, mener Tjønneland.

Meningstap

Tjønneland er sterkt kritisk til mye av det som skjedde i norsk litteratur på 90-tallet.

- Den store overskriften for litteraturen på 90-tallet er: «Hvordan erstatte meningstapet?» Svaret har vært melankoli, teologi, naivisme og tilbaketrekning. Jeg prøver å skissere en alternativ tilnærming, sier Tjønneland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I stedet for å utforske nye løsninger er forfattere som Jon Fosse, Tore Renberg og Dag Solstad ifølge Tjønneland «på lemenmarsj mot Gud» - i Fosse og Solstads tilfelle ispedd en god porsjon melankoli. Bestselgeren Erlend Loe roter seg bort i naivisme, enten han er på tur i Stillehavet i sin siste roman «L», eller går i barndommen i «Naiv.Super».

Tåpelig

- Loes hovedperson i «Naiv. Super» reiser til New York og går ned på et barns nivå. Han leker tåpelige internettleker for å finne forfattere som heter Fitte til etternavn. Loes naivisme har sine klare grenser, og gjør det umulig å kjøre fram kritikk. Han reflekterer for eksempel ikke kritisk over USA når han er der. Og turen til ei øy i Stillehavet blir bare Robinson Crusoe om igjen. Rein, naiv harmoni.

Tjønneland mener Loe er altfor lite interessert i konfrontasjon. - Det er helt greit å melde seg litt ut av samfunnet som 25-åring, men holder du på med det for lenge, blir du lagt inn på institusjon. Det holder ganske enkelt ikke.

Loes store suksess blir ofte forklart med at han har truffet tidsånden i sin generasjon, at han har blitt en type generasjonstalsmann for oss som er rundt 30 - 68-ernes barn. Er det Loe eller tidsånden det er noe galt med?

- Det virker som om Loe har truffet tidsånden, ja. Jeg vet ikke hvorfor Loes generasjon har mistet piffen, men det blir i hvert fall for dumt å forklare det som en reaksjon på 68-opprøret. Når man velger seg en så dum motstander, må man selv bli dum.

En annen ung mann Tjønneland har lite til overs for, er filosofen Lars Fr.H. Svendsen, som gjorde stor suksess med sin «Kjedsomhetens filosofi». Tjønneland mener boka er «Norges mest sprenglærde 28-årings» eget selvrealiseringsprosjekt - og at den i seg selv fører til langt framskreden kjedsomhet - hos leseren.

- Problemet er at ingen av forfatterne går inn i årsakene og forutsetningene for all kjedsomheten og melankolien. De går ikke inn i begjæret, seksualiteten, aggresjonen - eller mangelen på aggresjon som årsak til kjedsomhet.

Mer seksualitet

Seksualiteten har i hele den kulturradikale tradisjon vært et sentralt tema, helt fra Kristiania-bohemen og til seksuell frigjøring på 60- og 70-tallet.

Tjønneland mener den klassiske kulturradikalismen hele tida prøvde å gjenvinne følelsene. Dagens behandling av seksualitet karakteriserer Tjønneland som «kroppshysterisk show-off-seksualitet».

Men når en Vetle Lid Larssen samler fullt hus i Universitetets aula med sitt anti-sex-foredrag, mener Tjønneland han har lite å melde.

Trøstesløs

- Lid Larssen setter erotikken og kjærligheten opp mot all sexen i mediene. Men om dette har han lite å si, og ender dermed opp like grunn og trøstesløs som forflatningen han kritiserer.

Den andre typen litterær behandling av seksualitet og begjær er langt mer utbredt i det litterære Norge. Tjønneland kaller fenomenet «kulturmasochisme».

- Når man skriver om seksualitet, er det bare negativt. Det handler om sjølplaging, vold, incest, og faenskap.

Knut Faldbakkens spankingscene i «Bryllupsreisen» (1982) blir fulgt opp i boka «Eksil» (1997), der hovedpersonen blir banket opp - og tenner på det. I Erlend Loes debutroman «Tatt av kvinnen» ligger hovedpersonen fullstendig under for kjærestens manipulasjoner. Masochismen finnes også hos Nicolaj Frobenius i «Latours katalog» og som kristenmasochisme i Bjarte Breiteigs «Fantomsmerter». Hovedpersonen i Karl Ove Knausgårds «Ute av verden» er en pedofil masochist - men Tjønneland roser Knausgård for å tørre å ta opp konflikter.

- Til og med Jan Kjærstads kjærlighetstrilogi om Jonas Wergeland er holdt innenfor et kristen-religiøst univers. Det er ikke mye sensualitet å hente hos Kjærstad.

Kritikk mot hva?

Kulturradikalismen var tradisjonelt kritisk til dobbeltmoralen, borgerskapet og religionen. I dag er seksualmoralen sannsynligvis friere enn noensinne, abort er selvbestemt, skilsmisseprosenten opp mot 50, samboerskap normalt og de fleste nordmenn i øvre middelklasse. Kirken har endatil både kvinnelige og homofile prester - og kirkens mørkemenn er i ferd med å parkeres på tivoli. Hva gjenstår da å ta fatt i for en kulturradikaler?

- Kulturradikalismens oppgave er å avsløre kulturmasochismen, nymoralismen og nyreligiøsiteten på alle områder i kulturlivet og utføre ideologianalyse og religionskritikk av klassisk kaliber.

Samtidig må den ikke forfalle til å blir gammelnmodig og sur som en Solstad-figur og hate forbrukersamfunnet, reklamen, amerikaniseringen og Hollywood, men heller levere skikkelige analyser og populærkulturen.

- Men det er ikke så lett å få tak i hva som er ditt alternativ?

- Jeg er ingen 68'er, og har ingen totaliserende løsninger eller svar. Mange mener vi lever i en gullalder. Det er jeg uenig i. Mitt bidrag er å bidra til en diskusjon.

Det har ikke skjedd noen fornyelse av den kulturradikale tenkningen på 30 år, og jeg mener vi må ta en offentlig debatt på hva vi skal fylle institusjonene vi omgir oss med - de fleste av dem resultater av kulturradikalismen. Dette må kunne foregå på et visst nivå og med en viss temperatur. Men folk er så hårsåre at de blir fornærmet bare noen er uenige med dem.

- Du har sagt at det trengs mer øl og røyk, mindre idrett og mer salongradikalisme i kulturdebatten.

- Ja. Det er tre ganger så mange kafeer i Oslo som for 15 år siden - men det skjer jo ingenting. Nå sitter bare folk der og viser seg fram.

Er du uenig med Tjønneland? Eller har du andre tanker rundt temaet? I /ordskiftet kan du diskutere 90-tallslitteraturen med andre lesere.

MER ØL OG RØYK: Eivind Tjønneland vil ha mer øl, røyk og salongradikalisme i kulturdebatten. Selv bidrar han med å angripe de fleste norske 90-talls forfattere.