En debatt strippet for myter

Avstanden mellom strippeklubbene og prostitusjonsmarkedet gjør Norge til et foretrukket land for utenlandske strippere.

INGEN TEGN: «I debatten om strippeklubbene har det kommet påstander om at prostitusjon er en vanlig «sideaktivitet», for klubbene og/eller danserne. Vi kan ikke utelukke at det forekommer prostitusjon, men vi har ikke sett noen indikasjoner på det», skriver kronikkforfatterne.
INGEN TEGN: «I debatten om strippeklubbene har det kommet påstander om at prostitusjon er en vanlig «sideaktivitet», for klubbene og/eller danserne. Vi kan ikke utelukke at det forekommer prostitusjon, men vi har ikke sett noen indikasjoner på det», skriver kronikkforfatterne.Vis mer
Meninger

I dag utgir Fafo rapporten «Organisering, vilkår og hverdag i norske strippeklubber» om hvordan strippeklubber organiseres, hvilke vilkår som tilbys kvinnene som danser der, og hvordan hverdagen i klubben arter seg.Strippeklubbene er organisert og regulert som andre utesteder med skjenkebevilling. Klubbene skiller seg fra ordinære utesteder ved at det foregår scenedans og privatdans med avkledning. Dessuten fungerer danserne som vertinner mellom scenedansene og de private dansene, og samtaler med gjestene. Disse samtalene forutsetter at gjestene kjøper champagne til seg selv eller champagne eller en annen høyt priset drink til danseren. Klubbenes inntekt kommer fra alkoholsalget, og noen av klubbene tar inngangspenger. Danserne får provisjon på det gjestene drikker sammen med dem, og/eller det gjestene kjøper av drikke til seg selv. De mottar også en andel av det gjestene betaler for den private dansen. I tillegg kommer driks, som fordeles på ulike måter ved ulike klubber.

Vi har gjennomført et feltarbeid på sju måneder hvor vi intervjuet 30 ledere, dansere og andre ansatte og besøkte klubbene og leilighetene der danserne bor. I tillegg har vi gjort en juridisk gjennomgang av skriftlig materiell som kontrakter og regler. Vi fant variasjon i hvor godt organiseringen av klubbene så ut til å fungere. Noen ledes av erfarne og bevisste ledere, mens mangel på oversiktlighet og profesjonalitet preger andre klubber. Danserne kommer fra ulike europeiske land, i sentral-, øst- og Sørøst-Europa. Noen reiser til Norge og andre europeiske land for å tjene penger til eget forbruk, andre forsørger familiemedlemmer, eller investerer pengene i ei framtid i hjemlandet. Disse forskjellene mellom dem skaper ulike forutsetninger for valg av måter å tjene penger på. Likevel vil vi si at danserne generelt er ressurssterke kvinner som er kjenner sine muligheter og rettigheter. Mange kombinerer jobben på strippeklubb med utdanning og andre type arbeid. De har store kontaktnett som de bruker til å skaffe jobber og som, om nødvendig, hjelper dem til å komme seg ut av uønskede situasjoner.

Vilkårene for dem som stripper på klubbene i Norge er påvirket av at de fleste danserne bare er i landet i korte perioder og er oppdragstakere, ikke arbeidstakere. Organiseringen av arbeidet og forholdet mellom klubben og danserne, er av en slik karakter at det kan hende at det ville vært mer riktig å regne dem som arbeidstakere. De fleste danserne er i Norge i korte perioder hovedsakelig av to grunner: For det første, at danserne ønsker å betale artistskatt på bare 15 prosent, og at det bare er mulig hvis oppholdet begrenser seg til ni måneder, i løpet av en periode på tre år. For det andre, at klubbene ønsker en viss utskiftning av danserne for å tiltrekke seg gjester.Å ta korttidsoppdrag i Norge ser ut til å fungere godt for kvinnene. Mange kvinner bor sammen, i boliger som klubb disponerer, og dette er praktisk for kvinnene. Lønnsbetingelsene varierer mellom klubbene. Vår konklusjon er at garantilønn og provisjon jevnt over ser ut til å sørge for at danserne har akseptabel lønn. Dette er viktig fordi lave lønninger, i et seksualisert arbeidsmiljø, kan senke terskelen for å selge sex.

I debatten om strippeklubbene har det kommet påstander om at prostitusjon er en vanlig «sideaktivitet», for klubbene og/eller danserne. Vi kan ikke utelukke at det forekommer prostitusjon, men vi har ikke sett noen indikasjoner på det. I lys av hvordan betaling og privat dans foregår, mener vi det vil være vanskelig å drive prostitusjon uten at det blir oppdaget av lederne. Privat dans kan ha en svært seksualisert karakter, men danserne og gjestene blir informert om hvor grensen går.En konsekvens av at klubbene anklages for prostitusjon, er at klubbene presses til å ta forholdsregler for hva kvinnene kan gjøre på fritida for å forhindre det. En av disse er et forbud mot å selge sex på fritida. Klubbeiere ønsker å verne seg selv, og klubbene sine, mot halliktiltale. Danserne gir også uttrykk for at de foretrekker å jobbe på en klubb med et slikt forbud, fordi det påvirker hvilke kvinner som begynner på klubben og dansernes rykte. Men det å selge sex er fullt lovlig i Norge, og hvorvidt ansatte på et utested gjør det i fritida, må være opp til dem.

Studien kan ikke si noe om langtidskonsekvenser av å jobbe med stripping. Kvinnene vi har møtt er ulikt rustet til å håndtere arbeidet. Noen er svært stolte over sitt arbeid, mens andre prøver å skjule hva de egentlig gjør for familie og venner. For noen er jobben en uttrykksform, for andre er den en av få muligheter. Det å jobbe på strippeklubb betyr ikke det samme for alle.Bransjen og rekrutteringen er utpreget nettverksbasert, og ansettelser skjer ofte via anbefalinger gjennom kvinnenes uformelle nettverk. Danserne ser ut til å ha gode muligheter til å forhandle egen hverdag og flytte på seg ved hjelp av kunnskapen og kontaktene de har etablert. I tillegg finnes det formidlere eller agenter som opererer over landegrensene. Det er i startfasen kvinnene er mest sårbare og behøver slike agenter. Vi vet ikke nok om hvordan disse opererer, derfor kan vi ikke utelukke utnyttelse på dette området. Vi mener derfor ledere av strippeklubber bør være skeptiske til agenter, og i størst mulig grad skaffe seg kunnskap om hvordan agentene opererer og hvordan danserne blir kontaktet og behandlet.

Mange har ment mye om hva som foregår på strippeklubbene. Noen påstander er riktige: Danserne er ofte korttidsmigranter som kan være i en sårbar situasjon, og arbeidet i klubbene er seksualisert og utseendefokusert. Andre påstander er det mindre grunn til å tro på: Vi har ikke sett tegn til prostitusjon, men har i stedet sett at lederne rekrutterer og organiserer klubben for å unngå prostitusjon. Vi har ikke sett tegn til at danserne selger sex i fritida, og ser at lederne tar forholdsregler for å forhindre dem i dette. Danserne forteller at de foretrekker å reise til Norge fordi stripping og prostitusjonsmarkedet ikke er koblet sammen her.

Strippeklubbene utgjør en forsvinnende del av norsk uteliv. Det er svært få klubber som er i drift til enhver tid, og det er ingen grunn til å tro at dette er en bransje i vekst. Vi foreslår at politikere og debattanter tar et skritt tilbake, og forsøker å skille mellom det de ikke liker og det som bør forbys. I det minste håper vi at denne rapporten kan danne grunnlaget for en bedre informert debatt om hvordan vi som samfunn bør forholde oss til strippeklubbene og aktiviteten som foregår der.

Av: Ingunn Bjørkhaug og May-Len Skilbrei, forskere på Fafo.

Les også: Pluss: Knuser mytene og strippejenter

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.