En demokratisk fiskeripolitikk

FINNMARK HAR I SOMMER

toppet den eneste statistikken som betyr noe på denne tiden av året, nemlig temperaturmålingene. Jeg tror og håper at Finnmark i årene som kommer også vil gjøre det bra på mange andre områder. Det er stor optimisme knyttet til utvinning av petroleumsressursene i Barentshavet. Reiselivsnæringa går godt både sommer og vinter, og vi har en ambisiøs satsing når det gjelder å utvikle kulturnæringene - målet er 500 kulturarbeidsplasser innen 2014.

Samtidig vil Finnmark fortsatt være avhengig av fisken i havet i overskuelig framtid. Ingen områder i landet burde ha bedre forutsetninger for å skape vekst med utgangspunkt i fiskeressursene enn det Finnmark har. Samfunnene langs finnmarkskysten ligger rett ved det rike og produktive Barentshavet, med kort vei ut til fiskefeltene. Til tross for dette er «krise» og «fraflytting» merkelapper man ofte tyr til når man skal beskrive utviklinga på finnmarkskysten. Mange av lokalsamfunnene på kysten av Finnmark er på nytt nede i en bølgedal med konkurser og arbeidsledighet. Det er det selvsagt flere årsaker til, blant annet perioden med høy kronekurs og høyt rentenivå som rammet fiskeeksporten hardt, samtidig som det var kapitaltørke.

MEN: EN ANNEN

svært viktig årsak til at det ikke har gått så bra som man skulle forvente i Finnmark, er at man ikke har kunnet utnytte det fortrinnet man fra naturens side burde ha ved å befinne seg nær fiskeressursene. Finnmark har mistet fiskerettigheter og fiskelandinger i stort omfang de siste 30-40 årene. For eksempel er Finnmarks andel av de norske landingene av hvitfisk redusert fra 27% i 1968 til ca 15% i 2002.

Fryseteknologi og en omfattende ombordfrysing av fisk gjør at fisken fra Barentshavet er blitt en global handelsvare - der foredlingsbedriftene i Finnmark er blitt en tapende part i konkurransen. Store mengder fisk føres frosset og ubearbeidet ut av fylket, med de konsekvensene det får for arbeidsplasser, lokalsamfunn og norske skatteinntekter.

På samme tid er fiskekvotene blitt omsettelige. Det å få høste av fellesskapets ressurser i havet var tidligere en rettighet du ble tildelt gratis. Rettigheter og kvoter er nå gjenstand for kjøp og salg, selv om det ikke er offisiell politikk. Dette gjøres i praksis ved at fartøy selges med kvote - og uten kvote er båten lite verdt på markedet. Konsekvensene er at inngangsbilletten til næringa er blitt svært dyr. Eldre fiskere som har fått kvota si helt gratis kan selge seg ut med god fortjeneste, mens det blir tilsvarende dyrere og vanskeligere for ungdom å komme inn. De samfunnsmessige konsekvensene er at rettighetene er i ferd med å bli privatisert og går til dem som har penger på bok, mens det blir vanskeligere å rekruttere nye fiskere til næringa og lokalsamfunn risikerer å miste eksistensgrunnlaget.

FISKERINÆRINGA, SOM

i hundrevis av år har vært grunnlag for kultur, næring og bosetting langs hele kysten, har altså i løpet av noen få år blitt sterkt påvirket av globalisering og en stadig mer markedsliberalistisk tenkning. Dersom man ønsker at kystsamfunnene skal bevares og kunne utvikle seg, må man ta sterkere politisk styring over det som skjer.

Situasjonen på finnmarkskysten viser med all tydelighet at dagens fiskeripolitikk ikke er egnet til å sikre arbeidsplasser og bosetting. Jeg tror dette langt på vei henger sammen med at det er liten interesse for og kunnskap om fiskeripolitikk i de sentrale politiske miljøene. Temaet fiskeri er med alle sine detaljer og komplekse reguleringer et svært tungt felt å gå inn i. Dermed blir fiskeripolitikken i stor grad overlatt til byråkrater, eksperter og særinteresser som ikke nødvendigvis er opptatt av skjebnen til det enkelte kyst- og fjordsamfunn.

For å ta ett eksempel: Det er gitt en rekke trålkonsesjoner for å sikre nødvendig råstofftilgang til fiskeindustrien - og dermed sikre arbeidsplasser - i Finnmark. Trålerne har i varierende grad oppfylt leveringsforpliktelsene. Det har ikke vært mulig for undertegnede å få tak i noen oversikt over hvem som overholder leveringsplikten og hvem som ikke gjør det. Fiskerimyndighetene har nemlig verken noe innrapporteringssystem eller sanksjonsordninger for å håndheve dette regelverket. Trålredere som måtte finne det for godt å levere fangst andre steder enn der de er pålagt, kan med andre ord sove ganske godt om natta. (Det må imidlertid understrekes at ordninga med leveringsplikt fungerer bra i Hammerfest, hvor kommunen gjennom eierskap i trålselskapet har reell makt til å påse at leveringsplikten blir etterlevd.)

EKSEMPLET VISER

etter min mening at fiskeripolitikken har et skrikende behov for demokratisering. Folk som blir «rammet» av en beslutning skal ha mulighet til å reagere overfor beslutningstakerne. Det har man i liten grad anledning til å gjøre i fiskeripolitiske spørsmål i dag. Blant annet derfor mener jeg at flere beslutninger må flyttes nærmere de menneskene det gjelder.

Jeg mener at en regional forvaltning av deler av de nasjonale fiskeressursene vil være med på å sikre verdiskaping og bosetting langs kysten. Disposisjonsrett til kvoter og konsesjonsrettigheter vil være et meget viktig grep for å sikre verdiskaping i de mest fiskeriavhengige områdene.

Fylkestinget i Finnmark har iverksatt et prosjekt kalt «Fiskeripolitikk med finnmarksvri». Prosjektet går blant annet ut på å utarbeide et forslag til en regional forvaltningsmodell. Modellen legger opp til at det etableres regionale ressursselskaper som skal skaffe og disponere kvoter og fiskerettigheter. La meg imidlertid understreke: Det er ingen som ønsker å ta kvoter fra fiskere som i dag har rettigheter knyttet opp mot deltaker- og rettighetskriteriteriene. Rettighetene kan hentes tilbake fra trålere som ikke overholder leveringsbetingelsene, tilbakefallsrettigheter, kvoterettigheter som inndras ved sammenslåinger i henhold til strukturmeldingen og nytildelinger av rettigheter. Rettighetene i ressursselskapene skal deles eller leies ut til fiskere og rederier på langsiktige og kortsiktige kontrakter. Som et fundament for selskapet skal det ligge regionalpolitiske føringer med fokus på arbeidsplasser, bosetting og utvikling av kystsamfunnene.

EN REGIONAL FORVALTNING

vil ikke i seg selv løse de kortsiktige problemene for fiskeindustrien eller gi mer fisk i havet. Men dagens reguleringer fungerer ikke som ønsket for kysten. Derfor må det tas grep for å gjøre kysten til et attraktivt sted å bo ved å sikre kvoterettigheter for de som er mest avhengige av fiskeressursene. Dette kan være en løsning også for andre fylker enn Finnmark.