En diktator har falt, men hva med diktaturet?

Opprøret i Sudan har ført til regimeskifte. Men der er slett ikke sikkert at demonstrantene står igjen som vinnerne.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer
Kommentar

I 1964 og 1985 førte masseprotester i Sudan til at to militærdiktaturer falt, men seirene ble kortvarige. Nå er det hæren som har styrtet president Omar al-Bashir.

Titusener strømmet ut i gatene i Khartoum og feiret i morgentimene i dag da det ble klart at Sudans forhatte president var fjernet. Soldater og demonstranter sto på samme side. Spørsmålet nå er hvordan demonstrantene vil se på at hæren vil styre Sudan i en overgangsperiode på to år, slik det ble kunngjort torsdag ettermiddag. Etter dette skal det gjennomføres valg, sier generalene.

Demonstrasjonene i Sudan startet i desember i fjor mot høye brødpriser. I motsetning til i 1964 og 1985 var det landsbygda og ikke hovedstaden Khartoum som førte an. Det startet i Atbara i nordøst og spredte seg utover landet i rasende fart. Protest mot dyrtida endret seg raskt til å bli et krav om regimeendring. Omar al-Bashir ble drevet fra skanse til skanse. I februar erklærte presidenten ett års unntakstilstand samtidig som han oppløste regjeringen. I mars ga han fra seg lederskapet i Sudans regjerende islamistparti. Men protestene bare fortsatte.

Sist lørdag arrangerte demonstrantene en massiv sit-in-demonstrasjon foran militærhovedkvarteret i Khartoum uten at de militære grep inn. Det var et tegn på at grasrota satset på støtte fra offiserer og soldater. Mens al-Bashirs sikkerhetsstyrker drepte over tjue demonstranter, eskalerte situasjonen. Så kom meldingen om militærkuppet torsdag morgen. Det må ha blitt planlagt i løpet av svært kort tid, fordi erklæringen om hvem som skulle ta over lot vente på seg utover dagen. Da den først kom ble mange trolig skuffet, for det var ingen sivilist som skulle fungere som overgangsfigur, men forsvarsminister og general Ahmad Awad Ibn Auf.

Omar al-Bashir var oberst da han sammen med islamistlederen Hassan al-Turabi tok makta i Sudan i 1989. Islamske sharialover ble innført, og Sudan ga sin støtte til blant andre Osama bin Laden som oppholdt seg i landet en stund på 1990-tallet. Sudan ble en internasjonal pariakaste, og det var en av grunnene til at al-Bashir kvittet seg med al-Turabi på begynnelsen av 2000-tallet. Så kom oppstanden i Darfur i 2003 der al-Bashirs soldater og medløpere gjennomførte det som ble kalt århundrets første folkemord. Opptil en halv million mennesker mistet livet. Sudan var igjen støtt ut i den ytterste internasjonale kulda før avtalen om selvstendighet for det kristne Sør-Sudan førte til litt bedre relasjoner med Vesten. Men denne avtalen, som Norge sammen med Storbritannia og USA var fødselshjelper for, svekket økonomien i det gjenværende stort sett muslimske Sudan kraftig. Sør-Sudan fikk nemlig mesteparten av oljeinntektene.

Økonomien i Sudan forverret seg fra vondt til verre i 2018, og det er hovedårsaken til den folkelige oppstanden. Men det finns også mange som demonstrerer for menneskerettigheter og demokrati. Og her kommer vi til sakens kjerne. Hvor samlet står egentlig de som nå har tvunget fram al-Bashirs fall?

Hovedsplittelsen går trolig mellom islamister og mer moderate muslimer. I Egypt så vi hvordan det gikk da Det muslimske brorskaps alenegang banet vei for militærdiktatoren Abdul Fattah al-Sisi. Demonstrantene i Sudan har manglet en lederskikkelse, og mye er blitt gjennomført spontant. Men skal de demme opp for hæren, er de nødt til å finne et samlende lederskap. Hvis det i det hele tatt lar seg gjøre under den nye unntakstilstanden som ble innført torsdag ettermiddag.

De militære er ikke villige til å gi fra seg makta, til det er de for styringsvante og for privilegerte. Det er naivt hvis noen nå tror at generaler og oberster vil stille seg på den vanlige manns og kvinnes side. Løslatelsen av politiske fanger og løftet om en ny grunnlov er et forsøk på å vinne folks gunst, men først og fremst er nok de militære opptatt av hvordan de nå skal konsolidere makta. De nærmeste dagene vil trolig gi en indikasjon på hvordan utviklingen vil bli.

Og så er spørsmålet hva som skjer med det regjeringsbærende nasjonale kongresspartiet, NCP. Dette islamistiske partiet har dominert Sudan i en årrekke, og islamistene har hatt grepet om de politiske og statlige institusjonene. I et forsøk på å bedre relasjonene til utenverdenen har imidlertid al-Bashir de siste åra svekket islamistenes innflytelse, samtidig som han som en konsekvens av det folkelige opprøret den siste tida har styrket hærens makt.

Det siste burde han trolig ikke ha gjort.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.