En dikter med dop

«Den gang var det helt vanlig at de fleste medisinskap i England inneholdt opiumsdråper eller -piller.»

Thomas De Quincey (1785- 1859) var forfatter av et verk som gjorde ham berømt og beryktet i samtiden, og som sikret ham en fast plass i fremtidens litteraturhistorier. Det var den til dels selvbiografiske beretning «Confessions of an English Opium Eater» (En engelsk opiumsbrukers bekjennelser), som ble trykt i London Magazine i september- oktober 1821, og som senere ble utgitt i bokform av De Quincey i nye forøkede utgaver. Hans endelige utgave kom i 1856. Med kommentarer og innspill er den dobbelt så lang som originalen fra 1821, og flere kritikere mener at den første er å foretrekke.

Bekjennelsesbøker er i grunnen den mest representative selvbiografi, og det er sannsynlig at De Quincey kan ha tenkt på et par andre og klassiske «Bekjennelser», som Augustins fra rundt år 400 og Rousseaus «Confessions», utgitt posthumt i 1782. Den siste vet vi at han kjente til. Den engelske biografiekspert Lesley Stephen (kanskje mer kjent som far til Virginia Woolf) nevner denne i en lengre artikkel om De Quincey og sier at Rousseau er selvbiografiens prins.

Thomas De Quincey ble født i Manchester i 1785, sønn av en ganske velstående kjøpmann i tekstilbransjen. Faren døde av tuberkulose da Thomas var syv år gammel. Det ble oppnevnt fire verger for gutten, og de sendte ham til forskjellige skoler. Han var et helt usedvanlig skolelys, skrev latinske vers da han var 11 år og behersket gresk, både muntlig og skriftlig, da han var femten. Så begynte han på Manchester Grammar School, der han skulle forberede seg til et studium i Oxford. Men så går noe galt. Han rømte fra skolen og bega seg først ut på en vandring i Wales med en viss kontakt med mor og hjem. Så dro han til London, kuttet ut familien og levde nærmest som en uteligger storbyen. Han fikk fra tid til annen vristet ut noen mindre summer fra pengeutlånere, og greide seg så vidt, men var flere ganger langt nede. Han ble funnet av verger og familie og sendt til Oxford, der han studerte i fire år. Han var særlig opptatt av filosofi, klassisk og nyere diktning. Hans store idol blant engelske poeter var William Wordsworth, som han skrev til og senere oppsøkte i Lake District, der dikterne S.T. Coleridge og Robert Southey også bodde.

Før han drog til Lake District, hadde De Quincey hatt en livsbestemmende opplevelse i London. Under et besøk i hovedstaden høsten 1804 ble han angrepet av tannverk og av sterke nevralgiske smerter i ansiktet. Rent tilfeldig traff han en medstudent som ga ham et klart råd mot smertene: «Prøv opium!» Det var i England lovlig salg av opium og av sideproduktene morfin, narkotin og laudanum. De Quincey fant en apoteker i nærheten av Oxford Street som på disken hadde både piller og dråper. For en billig penge, under en shilling, kjøpte han det han kaller opiumstinktur på en liten flaske. I sitt losji inntok han noen dråper og beskrev senere effekten slik: «I løpet av en time, o, himmel for en opplevelse! Hvilken åpenbaring for mitt indre. At smerten ble borte var bare en bagatell i mine øyne. Lykken kunne nå kjøpes for en penny, og jeg kunne i min vestlomme ha disse bærbare ekstaser plassert i en flaske.»

Slik begynte De Quinceys opiumsliv. Han var 19 år, og opiumsbruken skulle følge ham hele livet. Han skriver: «Jeg må kunne si om meg selv at jeg har eksperimentert med opium i mer enn et halvt århundre.» Han sier også at det kunne være lange og korte opphold uten opium, og at han lærte seg til å redusere dosene når han følte at det var nødvendig. Han var ikke blind for farene og problemene. Han har egne kapitler i sin bok om gledene og plagene: «Opium har gitt meg himmelske gleder og helvetes mareritt.»

Opiumsbruk var ikke uvanlig i England på denne tiden . Det forekom selv i de beste kretser. De Quincey nevner flere; personer med adelige titler, domproster, politikere og forfattere. Men få ville innrømme det. De mange brukere sa de tok opium som et smertestillende middel, særlig mot hode- og magesmerter. Det var helt vanlig at de fleste medisinskap i England inneholdt opiumsdråper eller -piller.

De Quincey bosetter seg i Lake District, mellom fjellene, som han sier. Han overtar til og med Wordsworths hus, «Dove Cottage», men Wordsworth var ikke begeistret for opiumsbruken. Derimot fant De Quincey en dopvenn i Coleridge, som var avhengig, men insisterte sterkt på at han bare brukte opium som medisin.

I Lake District fant De Quincey sin kone, Margaret Simpson, datter av en bonde. De gifter seg i 1817 etter at de hadde fått et barn sammen. Det kom syv barn til i ekteskapet. Margaret var en meget dyktig kone, men familien måtte ha noe å leve av, og De Quincey var arbeidsom og meget produktiv. Han skrev for tidsskrifter og magasiner, det ga raske penger. Som nevnt var han medarbeider i London Magazine. Videre sendte han bidrag til Blackwwood{rsquo}s Magazine og flere andre tidsskrifter i Edinburgh. Ettersom hovedmengden av hans artikler ble trykt i Edinburgh, flyttet han dit i 1830.

Hva skrev så De Quincey? Essay, fortellinger og artikler i store mengder. Han var opptatt av litteratur og filosofi, ikke minst den tyske. Hans artikkel om Kants siste år vakte oppsikt. Han skrev om Goethe og Schiller og oversatte Lessings «Laokoon». Mest omfattende skrev han om engelsk litteratur. Særlig ble hans inngående og originale analyse av «The Lake Poets» lagt merke til. Men Wordsworth var meget misfornøyd med dette verk, og vennskapet raknet. De Quincey behandlet Shakespeares «Macbeth» i et essay som ble betraktet som noe av det ypperste som er skrevet om forholdet mellom moral og estetikk. Et viktig trekk ved De Quinceys diktning er hans opptatthet av hvordan symbolske mønstre fra drømmene henger sammen med opplevelser i barne- og ungdomstiden. Dette skriver han om hele 25 år før Freud ble født!

De Quincey ga bare ut to skrifter som bøker. Det var den gotiske romanen «Klosterheim» i 1832 og «The Logic of Political Economy» (Den politiske økonomis logikk) i 1844. Alt det øvrige kom i tidsskrifter.

Så må vi ikke glemme at De Quincey opprinnelig var norsk! Det sier han i alle fall selv:

«Familien som nå er delt i tre nasjonale enheter - engelsk, fransk og amerikansk - var opprinnelig norsk. I det 11. århundret utvandret denne norske familien til distriktet eller landsbyen Quincy i Normandie.» (Kanskje de hadde med seg det norske navnet «Kvineshei»). Fra Normandi kom de som mange andre sammen med Vilhelm Erobreren til England.

Thomas De Quincey døde i Edinburgh i 1859 nær 75 år gammel, en ganske høy alder på den tiden.

Hans skrifter er gjennom årene blitt utgitt i mange forskjellige former, men de mest omfattende samlede verker kom i 1889- 90 i 14 bind.

Hovedverket «Confessions of an English Opium Eater» er selvsagt kommet i mange separate utgaver og på mange språk. Hans litterære innflytelse kan spores hos forfattere som Poe, Dickens, Baudelaire, Dostojevskij, Proust, Borges og mange andre.

Det interessante i dag er at en ny utgave av De Quinceys verker er under utgivelse av forlaget Pickering and Chatto. Man har nemlig funnet flere artikler og essay som ikke er kommet i bokform tidligere. Professor Grevel Lindop fra Manchester er ansvarlig redaktør for denne satsning, som skal omfatte 21 bind. Foreløpig er 7 bind blitt utgitt, og disse utgjør 7980 sider.

Det er nesten utrolig at den lille og spinkle personen som levde et sterkt dopliv, har kunnet prestere et slikt imponerende livsverk.

Hva ville han ha nådd om han hadde holdt seg borte fra sine ekstatiske stimulanser?

Han har svar på det også: «Da ville jeg dødd ung av tuberkulose.»