En djevel for mye

Siste fra Mailer ble problematisk.

BOK: Norman Mailers bøker etter debuten «De nakne og de døde» spente over mange sjangre. Journalisme, dokumentariske bøker, politiske og litterære essays, historiske romaner, krim og krigsromaner er noen av de litterære feltene han har utforsket.

Sterk blanding

Han skal ikke beskyldes for å ha siktet lavt eller vært beskjeden i valg av stoff. Heller ikke i den siste romanen han skrev før han døde i fjor, ble listen lagt lavt. Den tar for seg Adolf Hitlers liv, hans slekts- og familiehistorie, til og med moren Klaras død i 1903, i en form som blander det biografiske og det romanaktige.

Mailers stofftilfang er stort, men ikke nødvendigvis et takknemlig romanstoff: Resultatet avhenger av hvilket språk han velger, hvor romslig han tillater seg å være når det kommer til faktiske (eller kjente) forhold, hvilke nedslag han gjør i Hitler-slektens historie.

I «Slottet i skogen» maler han med bred pensel, hovedsakelig om Adolfs nære familie, med faren Alois, Klara, halvbroren Alois junior, halvsøsteren Angela og lillebroren Edmund. Fortelleren er ikke noe mindre enn en djevel i Satans store flokk av onde soldater. Djevelen er også SS- offiseren Dieter.

La det være sagt: «Slottet i skogen» er dessverre blitt en mislykket roman. Mailer har denne gangen valgt å skrive på en måte som slår beina vekk under fortellingen, på tross av (og på grunn av) et rikt stoff.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Adolf Hitlers opphav

Et utgangspunkt (og ledemotiv), er spørsmålene om Adolf Hitlers opphav. Var han delvis jødisk, og/eller frukten av et incestuøst forhold? Dette spektakulære oppslaget vever Mailer egentlig pent inn i boka, som handler om den i utgangspunktet beinfattige og bondske slektas forkrøplede liv. Særlig legger han vekt på Alois’ voldsomme seksualdrift, med kvinnejakt og utroskap, eller Klaras unngåelser og hemmelige trang til å svine seg til. Barna blir så klart preget av disse lumre og løgnaktige foreldrene, som på hver sin front ikke driver det til mer enn en stilling i tollvesenet, kjøp av en skranten gård, og stor ambivalens i forhold til sønner og døtre; med unntak av Klaras sykelige dyrking av Adolf, som ifølge søsteren Angela nesten alltid lukter vondt.

Perverterte relasjoner

Det urbane Østerrike er sikkert sivilisert nok. Østerrikske kunstnere har visst å rapportere om andre forhold i provinsen, med forvitret seksualitet og perverterte relasjoner som regel. Her er det mer av samme sorten. Det kunne ha blitt en historie verdt å lytte til, om ikke Mailer denne gangen bommet med organiseringen av materialet, og var for grådig.

En smådjevel forteller

Det mest omfattende problemet er grepet med å ha en smådjevel som forteller. I Markus Zusaks «Boktyven», hvor døden forteller historien, oppstår liknende problemer, og her gjentar de seg. I stedet for (som i Bulgakovs «Mesteren og Margerita«) å innlemme djevelen i handlingen, lar Mailer han i perioder være foredragsholder, om alt fra tsar Nikolais kroning til utlegninger om, ja, nettopp, incestuøse forbindelser.

Oppsummerende språk

Svakt er det også at djevelens rolle som SS-offiser ikke på noen måte griper inn i romanen. Videre skriver Mailer i et oppsummerende språk med svært få tydelige situasjoner. Det er ikke et spørsmål om realisme eller ikke, men skarphet og tydelighet, og det mangler. I romanen finnes det også tre tydelige linjer.

Den første linjen er djevelens, som forholder seg til påvirkningen av menneskenes indre liv og natur. Den andre er det psykologiske/psykoanalytiske nivået, som prøver å forklare møtet mellom (blant annet) familiemedlemmenes driftsliv og miljøets krav. Til slutt er det overføringer fra Adolfs unge opplevelser til framtida, først og fremst representert ved farens lidenskap for birøkt på sine eldre dager.

Forutbestemt

Bienes liv på gården blir en allegori over den seinere organiseringen av det tyske folk, og krigen. Hvis vi, oppå det hele, slår sammen de tre linjene, ender vi opp med en påstand om at Adolf Hitlers stilling som menneskehetens svøpe var forutbestemt. Noe som det minst er vanskelig å ta alvorlig.

«Slottet i skogen« ble Norman Mailers siste roman. Han må ha avsluttet den ikke lenge før han døde. Mannen skrev noen av sin tids råeste bøker, og preget ikke bare USAs politiske og kulturelle liv i flere tiår, men en verdens. Denne siste hybriden er lett å tilgi. Uansett antar jeg at Mailers forfatterskap kommer til å overleve innsigelsene mine fra denne anmeldelsen.

Det gode er at Font Forlag har lovet å utgi flere Mailer-bøker i tida som kommer. De ser jeg fram til.