En dobbel Wilson

KØBENHAVN (Dagbladet): Ikke bare har USAs mesterregissør Robert Wilson og parhesten Tom Waits fått nordiske teaterkritikere til å strø superlativer over oppsetningen «Woyzeck». Multikunstneren viser seg også som en fabelaktig iscenesetter i Det danske kunstindustrimuseum.

Det er et grep som gir et stille signal om at her er også de historiske tingene brakt ut av sin trygge kronologi.

For Wilson foreligger verden lik en encyklopedi. Det gjelder også de 500 av kunsthåndverkets praktstykker og nyere design som han har trukket ut av den museale «lit de parade», og satt inn i et aktivt samspill med rom, lys, lukt og egne scenografiske elementer fra forskjellige oppsetninger. Under tittelen «Anna didn't come home that night», som tyder på et kriminelt forhold, men leder oss inn i en verden av mer gåtefulle sammenhenger. I tablåer som lokker den medskapende fantasien mer enn å anspore detektivinstinkter.

Første tablå med projeksjon av en liggende, blodig kvinne på et teppe, stiller oss overfor et fullbyrdet faktum, men forhistorien til Annas skjebne må man dikte seg inn i gjennom de følgende og fullstendig forskjellige rommene.

I rom to blafrer gardinene mot klassisk kinesiske og moderne krukker som omgir en tom sykehusseng med ei oppslått dagbok, der teksten avslører forholdet til en mann, og en stemme messer manende «I'll be there». Er han mon en av de 34 som skal innta spisebordet i det neste rommet? Der er det dekket med de samme to piller på tallerkenene, men med ulike stoler som skifter fra orientalsk 1700-tall til Poul Henningsens moderne designklassiker.

WILSON BRINGER OSS VIDERE til et spill mellom speil, mens kulisserom med oppstillinger av praktgjenstander à la nature morte ruger gåtefulle som malerier av Giorgio de Chirico. Eller iscenesetter et skjørt balansenummer på kulissegulvets skråplan, som når han lar en mørk bowlingkule ligge som et truende memento mori bak en oppstilling av 1700-tallsglass. Wilsons gjeld til surrealistiske forgjengere åpenbares i et tablå hvor han på Magritte-maner lar en tung eikestamme bryte inn gjennom et knust vindu og inn i en sal med halvt tildekkede stilmøbler og rovfugler i steingods på høye sokler. Med høylytt akkompagnement fra musikalske motsetninger som Maria Callas og Tom Waits.

Idet man trår inn i en nysnekret hagepaviljong med duft av tre, blottlegger Wilson et hemmelig rom under trappa med et makabert samlerobjekt av en slange i ferd med å fordøye en kanin. Inspirasjon til paviljongens korridor må han ha fått fra Louisiana, for midt i troner et av hans høye stol-objekter lik en rørleggers respons på Giacomettis langstrakte skulpturer. Og med utsikt til hagen der to tunge lenestoler står kamuflert av bly, mens spinkle, gullmalte stiger synes å lette fra de ribbete kronene på mørke lindetrær. En regi med klangbunn av surrealisme og alkymi.

DET ER IKKE RART at den franske surrealisten - og seinere kommunisten - Louis Aragon en gang skrev følgende til Robert Wilson:

«Du er det vi drømte om skulle komme etter oss, det som skulle rekke videre og hinsides vårt arbeid.»

Hans fingerspissfølelse for rommets regi - som videre veksler fra kammerspillets dialog til materialkontrastenes drama - overspiller ikke virkemidlene, slik en annen internasjonal Kulturbro-kunstner, Peter Greenaway, gjør med sin Ikaros-installasjon i Malmö Konsthall. Likevel fester han et fascinasjonens grep, som varer langt ut over det lett avleselige.

Robert Wilson er ganske enkelt en stor kunstner.