En døende sjanger

Chris Steele- Perkins studerte kjemi, men hoppet av fordi psykologi var mer interessant. Etter psykologi- eksamen ble han fotograf på heltid. Lidenskapen vant. Det kunne kostet ham livet.

Han er ikke optimistisk på fotojournalistikkens vegne. Og årsaken ligger i de utallige TV-dokumentarene som eter seg inn på uttrykkets gamle enemerker.

Stemmen som avtar

- Jeg har aldri hatt illusjoner om at arbeidet mitt kan forandre verden i vesentlig grad, men kan man bidra med et sandkorn, og noen ganger et litt større sandkorn, så er det fint. Men oftere og oftere ser vi at TV-folk arbeider som fotojournalister. Vår stemme blir svakere. Markedet for fotojournalistikk snevres inn. Selv er jeg blitt mer opptatt av å dokumentere situasjoner og fenomener som interesserer meg. Nå liker jeg å arbeide med bokprosjekter og utstillinger, der mitt perspektiv slipper igjennom hele veien, uten å filtreres gjennom øynene til en billedredaktør, eller en nyhetsdesk.

- Da når du et snevrere publikum enn gjennom nyhetsmediene...

- Et mindre publikum, men den tradisjonelle fotojournalistikken er døende. Dokumentarfoto er det imidlertid et publikum for. Det selges og utgis flere fotodokumentarbøker enn noen gang. Boka er et vakkert medium. Det mest egnede for fotografiet. Det er en god framtid for fotodokumentarer, men det innebærer ikke arbeid til så mange. I dag blir stadig flere billedbyråer kjøpt opp, og det gjenstår en håndfull store. Det er et stort problem for Magnum. Samtidig som magasinenes billedbudsjetter blir beskåret, har nyhetsbyråene hevet kvaliteten på bildene sine. Det blir mye kjendiser og sport i spaltene av det... Kvalitetsmarkedet vil nok overleve, men i en nisje, med færre aktører.

Avsluttet kapittel

Han har blitt beskutt og bombardert, har sett lidelse og nød, kjent stanken fra råtnende lik.

- Slike opplevelser gjør ingen mennesker noe godt. Nå er jeg mer interessert i å utforske verden. Vil ikke bli beskutt mer, ikke vandre blant kadavre. Jeg har vært igjennom det landskapet. Den veien er jeg ferdig med. Men det er mye jeg vil gjøre som dokumentarfotograf . Krig og elendighet vil det alltid være, og mange vil dekke det. Der har jeg gjort mitt, sier Chris Steele-Perkins.

- Vi i Vesten har kanskje en hang til å fokusere på krig og lidelse, nesten utelukkende, i billedreportasjer fra den tredje verden? Men i boka fra Afghanistan var det noe annet du skildret?

- Hverdagslivet er det jeg finner interessant. 95 prosent av afghanerne deltar ikke i kampene. Det skulle man ikke tro, ut fra det vi leser her i Vesten. Folk prøver å klare seg som best de kan. Det er noe som fascinerer meg ved måten folk er på når de lever under sterkt press. Det er... inspirerende blir et feil ladet ord, men når folk viser mot og verdighet under vanskelige forhold, setter det ting i perspektiv for meg. Det er noe mektig og kraftfullt ved dem, de kan være noble, eller fæle. Men selv i de mørkeste situasjoner skinner det litt lys igjennom. Det er det jeg vil skildre. Kommer det igjennom, er jeg fornøyd.

- Så var det bildene, da, sier fotograf Tom Martinsen til fotograf Chris Steele-Perkins. Begge misliker situasjonen.

Å fotografere en fotograf

- Det verste man kan gjøre mot en fotograf er å plassere ham foran et kamera. Vi vet så altfor godt hva som skjer, smiler Steele-Perkins tappert.

- Og det nest verste man gjør mot en fotograf, er å be ham om å fotografere en fotograf... sier Martinsen, men han gjør jobben sin likevel.

- Yrket vårt handler om å gjøre en jobb med troverdighet, så vi kan stå inne for resultatet, slutter Chris Steele-Perkins.

ETTER SMELLET: Da Taliban angrep flyplassen ved Kabul, ble resultatet flere drepte. Fotografen selv var nær ved å bli drept. Raketten falt ned rett foran ham, men ved et under eksploderte den ikke.