En doktor å bli glad i

«God natt alle prinser av Maine, alle konger av New England,» sier Michael Caines doktor Larch til sine foreldreløse barn og slår an godtonen for hele «Siderhusreglene».

Å overføre John Irvings mangfoldige, viltre fortellinger til lerretet kan se ut som en umulig oppgave, noe tidligere forsøk til dels bærer preg av. Hans omfattende persongallerier og detaljrike intriger kan ikke framstå i hele sin bredde på film. Det har Lasse Hallström tatt konsekvensen av. Han har skåret med hard hånd i stoffet, rett nok med forfatteren som manusskribent - antakelig det eneste rette.

Varmhjertet

Samtidig har han mistet mye på veien. Filmen «Siderhusreglene» er en langt snillere og enklere sak enn romanen, som fortsatt er best. Når det likevel holder og vel så det, er det fordi Hallström byr på en riktig varmhjertet, velspilt opplevelse - inneholdende nok eventyr og krutt til at vi lar oss rive med. En kombinert barnehjemsbestyrer og abortlege anno 1943 som doper seg på eter er tross alt ikke hverdagskost.

Michael Caine er glimrende i rollen, en ukonvensjonell forsørger for de morløse og en barmhjertighetens engel for unge kvinner som ikke kan bære fram et liv. Han oppdrar sin protesjé Homer Wells (Tobey Maguire) i legekunsten, men Homer stiller atskillige spørsmål og må selv ut i verden for å finne ut hvor han står. Og da skjer både vonde og vakre ting i en prosess Maguire formidler levende og naturlig.

Fantasirik

De to bærer filmen, en blanding av fantasirik historiefortelling og nøktern realisme med sitt fokus på abortspørsmålet - påkrevd i alle fall for amerikanere. Hallströms lag med barn er upåklagelig.