En dronning?

Endelig, vil mange si, når det nå kommer en bok full av kritikk av Gro Harlem Brundtlands politiske innsats og de resultatene hun etterlater seg i det norske samfunnet. Ikke minst kan det være viktig med en slik bok like før hun selv gir ut andre bind av sin selvbiografi. Det kan skape litt balanse også i bokbransjen.

tek

Håvard Nilsen og Dag Østerberg har satt seg fore å skildre høyredreiningen av Arbeiderpartiet og dermed det norske samfunnet under Gros lange og maktglade regime. Markedskreftene tok kvelertak på reguleringspolitikken, og den internasjonale nyliberalismen slo inn over våre grenser med Gro som ivrig pådriver.

Det er med andre ord et stort og interessant prosjekt forfatterne gir seg i kast med. Særlig originalt er det ikke, for dette er ingen ny erkjennelse. Og temaet kommer sikkert til å bli en gjenganger når Gro-epoken i norsk politikk skal analyseres i åra framover. Her er det stoff til mange bøker.

Forklaringer

Nilsen og Østerberg bruker en sosiologisk og idéhistorisk analyse av fenomenet Gro. Det er sikkert både riktig og viktig, men gir knapt noe fullgodt grunnlag for å beskrive den politiske utviklingen hun førte an i. Forfatterne er da også på tynn is mange ganger i skildringen av de politiske begivenhetene.

Allerede på første side feiler de når de påstår at Gro gikk av akkurat når det passet henne. Da har de glemt LO og en utålmodig Jagland. Det er drøyt å hevde at Gro bevisst framkalte arbeidsledighet. Jeg synes også at hennes oppvekst på Frogner i Oslo er nokså søkt som forklaring på hennes politiske prosjekt. For eksempel kunne valget av ektefelle ha noe med kjærlighet å gjøre. Snart 40 års ekteskap kan tyde på det.

Viktig

Til tross for flere slike innvendinger har vi likevel her å gjøre med en viktig debattbok. For nå bør debatten om Gro-epoken med flere deltakere enn gjengangerne komme.

Nilsen og Østerberg avlegger oss pressefolk en visitt for ukritisk holdning til Gro. Det må vi finne oss i, for det er mye å slå ned på. Rekord i arbeidsledighet og det verste valgnederlaget i etterkrigshistorien er nærmest å nevne. Gro har hittil sluppet altfor billig unna sitt ansvar for disse sakene. Kan det skyldes hennes nyliberale dronningstatus, som Nilsen og Østerberg er så opptatt av?