MOT EN BORGERLIG FEMINISME: Den viktigste forklaringen på at kvinner tjener gjennomsnittlig litt dårligere enn menn, er at de bruker tid på å få barn. Og jeg tror aldri jeg har truffet noen som synes de var for mye sammen med sine barn da de var små, skriver Kristin Clemet. Illustrasjonsfoto: Scanpix
MOT EN BORGERLIG FEMINISME: Den viktigste forklaringen på at kvinner tjener gjennomsnittlig litt dårligere enn menn, er at de bruker tid på å få barn. Og jeg tror aldri jeg har truffet noen som synes de var for mye sammen med sine barn da de var små, skriver Kristin Clemet. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

En duft av kvinner

Tidens ånd er at det beste livet man kan leve, er det mannlige livet.

NORSK LIKESTILLINGSDEBATT har lenge vært preget av enkelte underliggende, ofte uuttalte og til dels motstridende premisser.

Ett premiss sier at det ikke er forskjell mellom kjønnene. Et annet sier at kvinner, tross alt, er litt bedre enn menn. Et tredje sier at den tradisjonelle mannsrollen er en standard alle bør søke å strekke seg etter.

Ingen av dem er uproblematiske.

DET ER ANTAGELIG de færreste som husker veterinærprofessor Weiert Velle fra 1980-tallet. I 1982 utga han boken «Arv, miljø, adferd - et bidrag til likestillingsdebatten», der han beskrev en naturlig kvinne, som, i motsetning til mannen, er genetisk disponert for blant annet å være omsorgsfull.

Synspunktene ble kritisert sønder og sammen, og siden hørte vi lite fra ham.

Jeg kom ikke i tanker om Weiert Velle igjen før jeg så Hjernevask. I mellomtiden hadde temaet, eller påstanden om at det er biologiske forskjeller mellom kvinner og menn, vært tabu. Å påstå at vi er født sånn, har vært uttrykk for noe bakstreversk, et slags ønske om å bringe oss tilbake til 50-tallets kjønnsrollemønster.

Jeg har ingen forutsetninger for å si at Weiert Velle hadde rett i alt han sa. Men protestene mot ham inngår i et mønster som har rammet mange lenge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HVORFOR er vi så redde for at det skal avdekkes medfødte forskjeller mellom ulike grupper?

En mulig forklaring kan være at vi i vårt (sosialdemokratiske) samfunn har dyrket likhetsidealene så sterkt at likeverdet etter hvert står svakt.

Respekt for likhet er ingen prestasjon. Likeverd, som betyr å respektere og håndtere ulikhet, er mye mer krevende. Det betyr at alle mennesker er like mye verdt, selv om de er forskjellige. Ett av kjønnene blir altså ikke mindre verdt selv om det er forskjellig fra det annet.

EN ANNEN mulig forklaring, som henger sammen med den første, er at eventuelle forskjeller mellom kjønnene automatisk ville innebære, for mange, at kvinnen var mindreverdig - for ikke å si mindre verdig - enn mannen. Man har altså, sikkert i god hensikt, insistert på at kjønnene er like, hvis vi da ser bort fra noen åpenbare fysiske forskjeller.

Men ubehaget har vært der. Mange har nok hatt en følelse av at det likevel var noen forskjeller som ikke helt lot seg feie under teppet.

FORESTILLINGEN om at vi er helt like, har levd side om side med et annet underliggende premiss, nemlig at kvinnen, tross alt, er litt bedre enn mannen.

Vi har blant annet sett det i debatten om næringslivet. I 1999 skrev Torger Reve, den gang rektor ved Handelshøyskolen BI, boken «En duft av kvinner». Budskapet var at vi trenger flere kvinnelige ledere, blant annet fordi kvinner har andre og til dels bedre egenskaper enn menn, altså noen fortrinn i forhold til menn. Den samme typen argumenter har gjort seg gjeldende i debatten om kvotering og det sterkt kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Norge: Der det er få kvinner, er det om å gjøre å sette inn tiltak.

Der det er få menn, skjer det ikke like mye.

MAKTKAMPEN utviklet seg da også lenge til kvinnens fordel: Hun fikk utdanning, arbeid og posisjoner der menn før hadde vært alene - men beholdt samtidig makten i hjemmet og som den desidert viktigste omsorgspersonen overfor barna.

Det viste seg den gang i praktiseringen av skilsmisselovgivningen, i abortlovgivningen og i reglene om sæd- og eggdonasjon. Forholdet mellom mor og barn ble ansett som langt mer betydningsfullt enn forholdet mellom far og barn. Ikke rart da, kanskje, at mannen ikke engasjerte seg like mye i hjemmet.

Problemet er at det er vanskelig, også for supermennesket kvinnen, å være overalt. Og de som roper høyest, er ikke barna, men politikere og bedrevitere som mener at kvinner må ut og opp i næringslivet, i forskning, i politikk, i film og forvaltning.

Og fordi det ikke går fort nok, fordi politikere er «utålmodige», og fordi alt virker så urettferdig, kommer det forslag om kvotering og likelønnspott, som kan løfte både kvinnene og lønnen opp i en anstendig mannshøyde så snart som overhodet mulig.

HVORFOR ER DET egentlig slik at kvinner gjennomsnittlig tjener litt dårligere enn menn?

Den viktigste forklaringen er at kvinner bruker tid på å få barn. Som Aftenposten uttrykte det i en leder for et par år siden: Kvinner «får en forsinket regning for å ha påtatt seg mesteparten av omsorgsansvaret for barna».

Med denne lille setningen uttrykte Aftenposten det som åpenbart er tidens ånd: Det mest ettertraktelsesverdige livet man kan leve, er det typiske mannlige livet. Men hva med å se det helt motsatt? Kanskje er det slik at de kvinnene som tjener litt mindre enn menn, fordi de har brukt tid på sine barn, får en gevinst senere i livet? Og kanskje får deres menn, som tjente litt mer, en regning som ikke engang kan måles i kroner og øre?

Jeg tror kvinnene vinner mye. Jeg tror i det hele tatt at jeg aldri har truffet noen som synes de var for mye sammen med sine barn da de var små. Ofte er det tvert om: Den som har gitt hele livet sitt til karrieren, har en tendens til å angre. Karrieren kommer dessuten ikke på besøk på gamlehjemmet.

UKLARE OG til dels motstridende premisser leder lett til uklar politikk. Forslaget om likelønnspott er et eksempel på det. Vi har et av verdens mest kjønnssegregerte arbeidsmarkeder i Norge. Det at det er «urettferdigheter» eller lite konkurransedyktig lønn i deler av arbeidsmarkedet, kan lede til en nødvendig dynamikk, omstilling og mobilitet som kan løfte yrker som tidligere har hatt for lav prestisje og/eller lønn.

Dersom vi i stedet bare prøver å løse slike problemer med statlige direktiver og «potter», risikerer vi å sementere kjønnsforskjellene i arbeidsmarkedet for alltid.

KVOTERING ER IKKE like problematisk. Moderat kvotering, å foretrekke det underrepresenterte kjønn når to kandidater er like godt kvalifisert, fungerer på en selvsagt og ubyråkratisk måte i mange organisasjoner. Radikal kvotering, derimot, er diskriminering, og det er ikke rettferdig. Derfor skal det svært gode begrunnelser til for å ta et slikt virkemiddel i bruk.

Også når det gjelder fedrekvoten står det om prinsipper. Ifølge tilhengerne skal den både bedre «maktbalansen» i hjemmet og kvinnenes karrieremuligheter ute. Men det er også et spørsmål om verdier: Jeg syns ikke det er riktig at staten trenger så langt inn i privatsfæren.

Det beste for én familie, er ikke nødvendigvis det beste for en annen. Om det skulle bety at det tar litt lengre tid før flere fedre tar ut pappapermisjon, er det en konsekvens som er til å bære.

«Vi trenger en ny papparolle!», var det en statsråd som sa. Jeg kunne tenke meg flere politikere som reflekterte over sin egen rolle.

LIKESTILLING OG LIKEVERD er selvsagt, enten vi er født sånn eller blitt sånn. For selv om vi er født forskjellige, er variasjonen innad i gruppen, altså mellom kvinnene og mellom mennene, mye større enn forskjellen mellom kvinner og menn. Derfor er det ingen gitt å si hva den enkelte har interesse, kompetanse og talent for. Men mål og midler kan og bør diskuteres.

Jeg syns ikke det tradisjonelle mannlige livsløpet skal være «gullstandarden» i likestillingspolitikken. Jeg syns ikke vi kan ta alle virkemidler i bruk, selv om målet er godt. Og jeg syns heller ikke at alle skal underlegges et slags statlig ideal om hva som er den perfekte mann, kvinne og familie.

Jeg har aldri kalt meg feminist. Det er et begrep venstresiden har kidnappet og gitt et innhold jeg selv ikke har kunnet stå for. Nå ser jeg at unge liberale og konservative kvinner er i ferd med å ta begrepet tilbake, og det syns jeg er spennende.

Kronikken er en forkortet utgave av Kristin Clemets essay i neste nummer av tidsskriftet Minerva som lanseres i morgen.