På scenen: Shawn Mendes kommer til Oslo igjen neste år. Foto: NTB scanpix
På scenen: Shawn Mendes kommer til Oslo igjen neste år. Foto: NTB scanpixVis mer

Anmeldelse: Shawn Mendes - «Shawn Mendes»

En dyktig, nesten voksen Justin-kloning

Shawn Mendes' nye album er en salig blanding av 10-tallets radioperfeksjonerte poprock.

«Shawn Mendes»

Shawn Mendes

4 1 6

Pop Poprock

Plateselskap:

Universal Music

Se alle anmeldelser

ALBUM: Med kanadisk hjemby-adresse, et uforskammet ungt talent og YouTube-ervervet berømmelse, var sammenlikningen med Justin Bieber gitt da Shawn Mendes slo igjennom som en streit og skandalefri versjon av sin fem år eldre superstjerne-kollega i 2015.

19 år gammel og ikke like preget av sin jomfruskapte uskyldighet, er han visst nå klar for å tre inn i de voksnes rekker. Denne gangen som en kanalisering av stjernehimmelens andre Justin, uten at det nødvendigvis er en dårlig ting.

Den blåøyde soul-innflytelsen på tidlige spor som dansegulv-gaven «Lost In Japan» og «Where Were You In The Morning?» sørger i alle fall for to av de beste øyeblikkene på ungguttens selvtitulerte tredjealbum.

Å kalle opp en utgivelse etter seg selv hinter derimot om en type originalitet som Shawn Mendes aldri har vært i nærheten av. Heller ikke her. Isteden høres han ut som en klone av artister som nevnte Justin Timberlake, Ed Sheeran og et øyeblikk John Mayer – som dukker opp på produsentsiden på det Julia Michaels-gjestede sporet «Like To Be You».

Mens han gjerne ønsker å framstå som en mer autentisk og utfordrende artist («In My Bood», «Nervous», «Particular Taste», «Queen»), er skiva først og fremst lyden av det trygge, generiske 10-tallet. Full av singler du kommer til å høre i hele år, men glemme om to.

Også var det tekstene da. Platte kjærlighetserklæringer som bryter ned den ytre illusjonen om et levd artistliv og sexy modenhet. Isteden plasseres Mendes på nivået til en forelsket fjortis gjennom repeterende fantasier om kjekkasen som venter på sin store kjærlighet i all evighet («Even ten years from now if you haven't found somebody/I promise, I'll be around»).

Manglende egenart og løgnaktige tekster til tross, er det vanskelig å nekte for albumets helhetlige pop-kvaliteter. Karakteren blir også deretter, samtidig som det er en liten tragedie at «Lost In Japan» ikke havnet i hendene til JT.