FILM: «Denne filmen er inspirert av Bob Dylans musikk og mange liv». Slik lyder åpningsteksten av Todd Haynes kritikerroste film. Og «inspirert» er et viktig stikkord her. Forventer du å få en større forståelse av fenomenet, kunstneren, megastjernen og mennesket Bob Dylan, blir du skuffet. Eller kanskje ikke. «I’m Not There» tegner et fragmentarisk og diffust bilde av figuren, eller ideen, Bob Dylan. Det er en film som både utfordrer, underholder - og irriterer. På hvilket nivå du har glede av den, avhenger av hvor godt du kan din Dylan på forhånd.

Judas

«I’m Not There» omtales som en biografifilm. Det er den for så vidt, men foruten i åpningsteksten, nevnes Bob Dylans navn aldri. Vi får heller ikke være med på den tradisjonelle og forventede reisen fra ukjent og talentfull sanger til superstjerne, som danner grunnrisset i de aller fleste showbiz-biografier. I stedet følger vi seks forskjellige figurer, blant andre den lille, svarte gutten som kaller seg Woody Guthrie, er en kløpper på gitaren og får det velmenende rådet om å synge musikk fra hans egen tid. Vi møter også protestsangeren som etter mange år kommer tilbake som nyfrelst evangelist, og eks-visesangeren som blir kalt Judas når han vraker kassegitaren til fordel for den elektriske.