Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En Dylan-film for kjennere

Dylan-biografi som forutsetter grundig forhåndskunnskap.

FILM: «Denne filmen er inspirert av Bob Dylans musikk og mange liv». Slik lyder åpningsteksten av Todd Haynes kritikerroste film. Og «inspirert» er et viktig stikkord her. Forventer du å få en større forståelse av fenomenet, kunstneren, megastjernen og mennesket Bob Dylan, blir du skuffet. Eller kanskje ikke. «I’m Not There» tegner et fragmentarisk og diffust bilde av figuren, eller ideen, Bob Dylan. Det er en film som både utfordrer, underholder - og irriterer. På hvilket nivå du har glede av den, avhenger av hvor godt du kan din Dylan på forhånd.

Judas

«I’m Not There» omtales som en biografifilm. Det er den for så vidt, men foruten i åpningsteksten, nevnes Bob Dylans navn aldri. Vi får heller ikke være med på den tradisjonelle og forventede reisen fra ukjent og talentfull sanger til superstjerne, som danner grunnrisset i de aller fleste showbiz-biografier. I stedet følger vi seks forskjellige figurer, blant andre den lille, svarte gutten som kaller seg Woody Guthrie, er en kløpper på gitaren og får det velmenende rådet om å synge musikk fra hans egen tid. Vi møter også protestsangeren som etter mange år kommer tilbake som nyfrelst evangelist, og eks-visesangeren som blir kalt Judas når han vraker kassegitaren til fordel for den elektriske.

Enfant terrible

Dylaneksperter vil raskt se at disse, og de andre vi møter i filmen, er fasetter av sangerens personlighet, karriere og tekster. De framstilles av blant andre Christian Bale, Richard Gere, Heath Ledger og Cate Blanchett (!). Hun fikk søndag denne uka en Golden Globe for sin tolkning av kunstneren i hans «elektriske periode». Det er utvilsomt Blanchett som har fått den morsomste jobben: Å tolke sangeren som tåketalende ikon, og storrøykende og pillespisende enfant terrible.

Stilist

Selv om de formmessig er svært ulike er det utvilsomt et visst slektskap mellom historiene. Regissør Haynes er en utpreget stilist og er åpenbart glad i å sitere. På samme måte som han laget en parafrase over 50-tallets Hollywood-melodramaer i «Far From Heaven» (2002), ser det ut som om han her har latt seg inspirere av klassisk westernfilm, nybølgeregissøren Jean-Luc Godard og dokumentarfilmskaperen D.A. Pennebaker, som slo gjennom med Dylan-dokumentaren «Don’t Look Back» i 1965.

Hodekløing

Men til tross for lekenheten, de morsomme sidesporene og fantasifulle innfallene, fungerer ikke «I’m Not There» så bra som den kunne og burde. Haynes gjør det vanskelig for seg sjøl - og for oss - ved å velge en så eksklusiv linje, å ta for gitt at publikum kan fenomenet Dylan utenat. Mens kjennerne vil hygge seg med å skrelle av lag på lag med mening, vil mange av oss andre bedrive kollektiv hodekløing.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media