OMDISKUTERT: Den tyske filmen (24 wochen) handler om dilemmaene rundt fødsel av foster som "det er noe galt med". Video: Beta Cinema Vis mer

Anmeldelse Film 24 uker

En dypt alvorlig film om sen abort og skadede fostre

«24 uker» er sober og empatisk.

FILM: Stand-up-komikeren Astrid (Julia Jentsch) er gravid. For henne er det en selvfølge å bruke graviditeten som en del av vitsene hun forteller fra scenen. Men så får hun og managerektemannen Markus (Bjarne Mädel) beskjed om at barnet har Downs syndrom. Litt senere får de vite at det er enda mer som er alvorlig galt med fosteret, i den grad at Astrid vil kunne ta en sen abort.

24 uker

4 1 6

Drama

Regi:

Anne Zohra Berrached

Skuespillere:

Julia Jentsch, Bjarne Mädel

Premieredato:

25. august 2017

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

24 Wochen

Se alle anmeldelser

«24 uker» er en dypt alvorlig film, som går ufravendt inn i alle sidene ved ekteparets valg. Det legges verken skjul på hvor tungt et så pleietrengende barn ville kunne gjøre livet deres, eller på hva for en voldsom prosess en så sen abort er. De som har vært i lignende situasjoner vil antagelig sette pris på en så fundamentalt empatisk film som dette.

Skikkelige folk

«24 uker» handler om alminnelige, skikkelige mennesker som reagerer ulikt på en kolossalt krevende situasjon, og som oppdager at de ser mer forskjellig på sentrale spørsmål enn hva de trodde. Som manager har Markus vært vant til å ta raske avgjørelser på parets vegne, og nå gjør han instinktivt det samme.

Astrids avgjørelse blir også en prosess der hun lærer å ta tunge avgjørelser på egenhånd og stå for dem. Skuespillerne i hovedrollen er begge gode, men Mädel er spesielt sterk som den følelsesfulle og etter hvert maktesløse Markus.

Skjør ramme

Den ytre rammen rundt historien om ekteparet og graviditeten virker mindre gjennomtenkt. Astrid er kjendis, og lenge virker det som om det at hun er en offentlig person som bruker privatlivet sitt som stoff for det hun gjør på scenen, skal bli et større tema.

Denne siden av det hele virker imidlertid uforløst, som om regissør Anne Zohra Berrached ikke helt vet hva hun skal bruke det til uten å skape litt ytre drama, eller på et tidspunkt gi Astrid en talerstol. Her ligger et ubrukt potensial for å vise hva som skjer når en folkekjær komiker får et valg som mange i publikummet hennes er troende til å ha sterke meninger om. Likevel lykkes «24 uker» som kammerspill om noen grunnleggende spørsmål som de fleste håper de vil slippe å måtte stille seg.