LITE PENGER TIL INNKJØP: I 2013 hadde samtidsavdelingen i Nasjonalmuseet 4,2 millioner til innkjøp, og 24,8 millioner kroner til personalkostnader.

Foto: Berit Roald / Scanpix .
LITE PENGER TIL INNKJØP: I 2013 hadde samtidsavdelingen i Nasjonalmuseet 4,2 millioner til innkjøp, og 24,8 millioner kroner til personalkostnader. Foto: Berit Roald / Scanpix .Vis mer

En dystopi med mulige lysglimt

Alle som får støtte fra Kulturrådet skal betale utstillingsvederlag etter kriteriene i Avtalen om utstillingsvederlag. Men Norsk kulturråd gjør ikke tilskuddsmottakerne oppmerksom på at vederlag skal betales.

Meninger

Da Vigdis Moe Skarstein overrakte utredningen om kunstnerøkonomi til kulturminister Thorhild Widvey, understreket hun følgende: «Kunstnere er en sektor i samfunnet på linje med andre». Under Kulturrådets årskonferanse fastslo hun at visuell kunst kommer dårligst ut. Det meste har gått til institusjonene. Slik sett er det ingen overraskelse at kunstnernes inntekter er synkende.

Utrederen med fartstid som styreleder i Norsk kulturråd (2001-2009), kom også med en annen beskjed. «De offentlige institusjonene utgjør et marked.» Hvis den uttalelsen hadde vært retningsgivende, burde utredningen fremmet andre anbefalinger for visuelle kunstnere.

Markedet omtales sjelden som noe positivt i sammenheng med visuell kunst.

Men det er her dystopiens kilde har sitt utspring. Og det er her problemene kan finne sin løsning. Moe Skarstein er på sporet: Staten etterspør kunst av høy kvalitet. Staten utdanner kunstnere som kan imøtekomme behovet. Og Staten oppretter og støtter institusjoner som skal formidle kunst som lever opp til kvalitetskravet. Staten skaper et, i hovedsak, ikke-kommersielt marked.

Antall kunstinstitusjoner med offentlig støtte overstiger antall private gallerier som formidler kunst som staten etterspør. Kunstinstitusjonene er kunstnernes viktigste marked. Men er vi institusjonenes viktigste leverandør?

Det er fristende å parafrasere Jeppe på Bjerget. Alle vet at inntekten er lav, men ingen spør hvorfor. For å finne årsaken og samtidig undersøke etikken i feltet, bør metodikken være tilsvarende som for andre sektorer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Én av årsakene er at Avtalen om utstillingsvederlag ikke følges. Den er umoderne, men klinkende klar: Det skal betales vederlag for utstillinger i statlige institusjoner. Det skal også betales vederlag til andre kunstutstillinger der staten yter direkte tilskudd til den enkelte utstilling, eller til arrangørenes generelle drift.

Alle som får støtte fra Kulturrådet skal betale utstillingsvederlag etter kriteriene i avtalen. Men Norsk kulturråd gjør ikke tilskuddsmottakerne oppmerksom på at vederlag skal betales. Presiseringen falt dessverre ut under standardiseringen av brevmalen på 90-tallet. Med mulig unntak for støtte fordelt gjennom 74-posten. Kontrollen er bristfeldig, og ting tyder på at det syndes friskt mot retningslinjene for denne posten også.

For mange bransjer utarbeides statistikk som viser fordelingen av verdiskapningen. Statistisk sentralbyrå har ingen relevant informasjon om det visuelle kunstfeltet. Min undersøkelse i Nord-Norge, viste at cirka 9 prosent av institusjonenes inntekt tilfalt kunstnere i 2007, inkludert salg av kunst. Fordelingen var altså 91/9.

Hvilken fordeling er rimelig, og fins det andre bransjer der verdien av formidlingen langt overstiger verdien av det som formidles?

Beregning av fiktive verdier som kunst og kunstformidling er et dilemma.

Komplisert, mener samfunnsøkonomene. Men verdien av institusjonenes formidlingsarbeid fastsettes kulturpolitisk gjennom bevilgninger. Da burde den økonomiske rammen for kunsten, også kunne formuleres gjennom politikken.

Man måste jämföra, sies det i den svenske filmen Mitt liv som hund.

I den kommersielle delen av kunstformidlingen er fordelingen ofte 50/50. I Den Norske Opera og ballett, er personalkostnadene likt fordelt mellom kunstnerisk ansatte og de som arbeider innen administrasjon og teknikk. Kanskje en rimelig fordelingsnøkkel i det offentlige kunstmarkedet, burde ligge omkring 50/50. Visuelle kunstnere har vesentlig høyere kostnader enn musikere og dansere.

Jeg kontaktet 8 institusjoner som både skal betale vederlag, og omfattes av Pilotprosjektet for utstillingshonorar. Tre besvarte henvendelsen. En sendte etterspurt, eldre årsmelding. Ingen besvarte spørsmål om vederlag.

Flere institusjoner har mangedoblet sitt budsjett siden vederlagsavtalen trådte i kraft. Minst én institusjon doblet inntektene fra 2005 til 2012.

Museet for samtidskunst hadde i år 2000 et innkjøpsbudsjett for kunst på 7,6 millioner kroner. Personalkostnadene var 9,8. I 2013 var de samme tallene for samtidsavdelingen i Nasjonalmuseet 4,2 millioner til innkjøp, og 24,8 millioner kroner til personalkostnader.

Entreprenørskap er viktig. Utredningen indikerer at kunstnere ikke deler interessen. Men få yrkesgrupper har arbeidet så mye, for så lite i etablering av nye formidlingskanaler. Definisjonen er problemet. «Entreprenøren er aktøren som organiserer den nye virksomheten.» Som kunstner foretrekker jeg den opprinnelige: Entreprenøren er en person som utfører oppdrag mot betaling.

Når det offentlige kunstmarkedet gir kunstnerne rimelig betaling for de utstillinger som «bestilles og utføres», vil kunstnerne få kraft og verdighet til å skape de synergieffektene utredningen håper på.

En urett er begått mot kunstnerne. Mye tyder på at deler av kunstfeltet har ekspandert på bekostning av de visuelle kunstnerne. Vi trenger ikke mer byråkrati, men en forvaltning som fungerer uten å nære seg selv. Jeg vil oppfordre regjeringen Solberg til å bruke både ideologi og innflytelse for å sikre kunstnernes interesser i det offentlige kunstmarkedet. Samt effektivisere de organ som eksisterer. Og ikke minst: Kontrollere at intensjonene i kunstpolitikken etterleves.

Mer av det samme er feil medisin. Vi kan ikke fortsette med et system der kunstnernes inntektsmuligheter avgjøres av eksterne komiteer (for utstillingsstipend) som er frikoplet fra oppdragsgiverne. Det er en uetisk næringspolitikk, og leder til lotteribetonte, økonomiske forutsetninger for kunstnerne.

Et riktig utført kunstløft innebærer at institusjoner med offentlig støtte honorerer kunstnerne etter en rimelig, økonomisk og etisk fordelingsnøkkel. Da får kunstnerne sin inntekt i det markedet vi virker. PÅ LINJE MED ANDRE.

Kommersielle aktører bør også stimuleres. Synergieffekt: Omsetningen er direkte koplet til kunstnernes stipendfond.

Det norske kultursystemet bør ta mål av seg til å bli bedre enn det svenske. Konstnärsnämden er neppe et eksempel til etterfølgelse. Positiv erfaring kan imidlertid hentes fra skattesystemet. Et annet aspekt er at kunstpolitikken bør sikre et mangfold av uttrykk i institusjonene. På det området er det noen viktige, negative erfaringer å dra lærdom av fra Sverige.

Til kunstnerorganisasjonene: Det er bedre å kjempe for noe, enn mot det meste. Nytenkning må til, og konkrete mål må formuleres. Sletting og refusjon av kunstnernes studielån er en rimelig kompensasjon for kulturbyråkratiets slendrian. Regjeringen Solberg kan bli den beste for kunstnerne på decennier. Hvis ansvar er forpliktende vel å merke. - Kanskje et overraskende paradoks for mange.

PS: Artikkelen er skrevet med tro på at det Charlie-hyllende kunstfeltet avstår fra represalier. Dream on, sa min kloke kone.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook