En edel smugler

Som nær sagt alle gode thrillerforfattere tar Tor Torkildsen i romanen «Livbåten» fatt i et alvorlig samfunnsproblem, nemlig den omfattende giftdumpingen til sjøs, og så lager han spenning av det.

Scenariet er for så vidt klassisk nok: Mafiaen kontrollerer geskjeften, godt hjulpet av korrupte russere. Enhver thriller med respekt for seg selv må ha minst en russisk, helst også en serbisk skurk. Slik sett tilhører Torkildsen «the mainstream», for også serbiske mordere finnes det her.

Den som rydder i miseren, er sigarettsmugleren Martin Gaustad, romanens norske helt. Flerfoldige ganger setter han livet på spill for å finne ut hva som skjedde med den italienske journalisten Gino Moravia, som var på sporet av giftdumperne. På et av sine smuglertokt ser Gaustad ham falle i sjøen, mishandlet, forkommen og døende.

Forfriskende

«Livbåten» er Torkildsens fjerde roman på like mange år, og den bærer mange av de forrige bøkenes kvaliteter. Ikke minst må man glede seg over forfatterens sans for regi. Hans uanstrengte sceneskifter, hans evne til å veksle mellom ulike miljøer, kombineres med en sikker sans for handlingens progresjon, for intrigens logiske oppbygging, for nødvendige spenningstopper. Det er mye teknikk i dette, og Torkildsen behersker teknikken. Her forsynes vi i tillegg med et forfriskende og overraskende sluttpoeng. Slik setter romanen seg i leserens bevissthet.

Troverdig?

Men hvor troverdig er helten? At en følsom idealist som Gaustad smugler sigaretter kan jeg alltids tro på. For ham er smuglingen en slags frigjøringskamp, om enn av den forskrudde sorten. Men at samme Gaustad gjør seg til massemorder, med lite annet enn rent rituelle skrupler, blir et noe stivere stykke. Det stemmer dårlig overens med den edle smugleren som Torkildsen har villet gi oss. Her, som i tidligere bøker, er det noe med persontegningen som skurrer. Lesverdig er romanen likevel.

HRALD SKJØNSBERG