LANGVARIG SORG: «Da broren min døde sa folk til meg: «Livet må gå videre, tiden leger alle sår.» Det var det verste noen kunne si til meg,» skriver artikkelforfatteren. Hennes tanker går nå til alle dem som er personlig berørt av tragediene 22. juli. Foto: Tommy Ellingsen /NTB scanpix
LANGVARIG SORG: «Da broren min døde sa folk til meg: «Livet må gå videre, tiden leger alle sår.» Det var det verste noen kunne si til meg,» skriver artikkelforfatteren. Hennes tanker går nå til alle dem som er personlig berørt av tragediene 22. juli. Foto: Tommy Ellingsen /NTB scanpixVis mer

En ekstra klem …

Mange var der like etter begravelsen. Mange ringte de neste åtte ukene. Men så blir de borte. Naturlig nok.

«Ingenting blir noen gang som før, og før kommer aldri mer igjen», synger Bjørn Eidsvåg - og han har så rett.

I dag, 7 juli, har jeg bursdag, men det er ikke lenger noe moro å ha bursdag. Det er bare blitt til den dagen jeg snakket med broren min for aller siste gang. Dagen jeg hørte latteren hans og den gode lune stemmen hans si for siste gang: «Gratulerer med dagen, lillesøster - har du bakt kanelboller til jeg kommer?» Han elsket kanelboller. Dagen etter var han død.

Britt Nesteby Obrenovic. Vis mer

Jeg satt i den trekantede blå stolen i entreen hjemme hos mamma og pappa da den fatale telefonen kom 8. juli for ti år siden: «Vi klarte ikke å redde ham, hjertet bare stoppet. Broren din døde for 45 minutter siden». Telefonen gikk i gulvet. Død? Nei, nei, nei - her må det være en misforståelse, han er 39 år, jeg snakket jo med ham i går, på bursdagen min. Det var ingen misforståelse. Broren min, min klippe her i livet, var død. Livet raste fullstendig sammen for oss alle, ikke minst mine foreldre som hadde brutalt mistet sin eneste sønn. Ti år er gått, og nå er også mamma og pappa gått bort. Det tok meg uendelig lang tid å forsone meg med sorgen. Jeg var så langt nede at jeg ikke trodde jeg skulle overleve. Men jeg sitter her fortsatt, og i disse dager går alle mine tanker til alle dere som er personlig berørt av 22. juli.

Jeg vet hvor vondt og hvor forferdelig vanskelig dere har det i hverdagen - og spesielt nå som det nærmer seg årsmarkering. Vi har alle vært utsatt for en nasjonal tragedie når vi tenker på omfanget av 22. juli, men det er viktig å sende en tanke eller en ekstra klem til hver enkelt familie som er berørt. Det er der sorgen er. Det er der savnet er. Tomrommet. Den tomme stolen på julaften. Det er der hverdagen er beinhard, og uante krefter må til for å finne veien tilbake til livet. Da broren min døde sa folk til meg etter en stund: «Livet må gå videre, tiden leger alle sår.» Det var det verste noen kunne si til meg. Jo da, jeg visste at livet gikk videre, men det var noe jeg måtte finne ut av selv, på min måte og i mitt tempo. Slik jeg ser det leger ikke tiden alle sår, men det jeg har fått erfare er at tiden gir deg rom til å innhente deg og leve side om side med savnet og sorgen. Mange var der like etter begravelsen. Mange ringte de neste åtte ukene. Men så blir de borte. Naturlig nok. Folk haster videre.

Men for dem som har tapet av en de er ubeskrivelig glad i nært inntil seg, kan hverdagen og den psykiske knekken først komme til overflaten når man oppdager at telefonen har sluttet å ringe. En ærbødig hilsen til de pårørende og etterlatte etter 22. juli.

Her kommer en ekstra klem.

Følg oss på Twitter