«Ingenting blir noen gang som før, og før kommer aldri mer igjen», synger Bjørn Eidsvåg - og han har så rett.

I dag, 7 juli, har jeg bursdag, men det er ikke lenger noe moro å ha bursdag. Det er bare blitt til den dagen jeg snakket med broren min for aller siste gang. Dagen jeg hørte latteren hans og den gode lune stemmen hans si for siste gang: «Gratulerer med dagen, lillesøster - har du bakt kanelboller til jeg kommer?» Han elsket kanelboller. Dagen etter var han død.

Jeg satt i den trekantede blå stolen i entreen hjemme hos mamma og pappa da den fatale telefonen kom 8. juli for ti år siden: «Vi klarte ikke å redde ham, hjertet bare stoppet. Broren din døde for 45 minutter siden». Telefonen gikk i gulvet. Død? Nei, nei, nei - her må det være en misforståelse, han er 39 år, jeg snakket jo med ham i går, på bursdagen min. Det var ingen misforståelse. Broren min, min klippe her i livet, var død. Livet raste fullstendig sammen for oss alle, ikke minst mine foreldre som hadde brutalt mistet sin eneste sønn. Ti år er gått, og nå er også mamma og pappa gått bort. Det tok meg uendelig lang tid å forsone meg med sorgen. Jeg var så langt nede at jeg ikke trodde jeg skulle overleve. Men jeg sitter her fortsatt, og i disse dager går alle mine tanker til alle dere som er personlig berørt av 22. juli.