En ekte dustefjert

LERVIK (Dagbladet): En skikkelse ved navn Dustefjerten har opp gjennom 1990-tallet sikret seg en varig plass i norsk litteratur. Rune Belsviks fem bøker om denne figuren er et av vår tids på alle måter store barnebokprosjekter; et verk fylt av spennende historier, poetisk glød og småfilosofiske undringer.

Den nyeste av fortellingene er akkurat utgitt: «Dustefjerten og den store vårfesten». Opprinnelig hadde Belsvik etter forrige roman tenkt å forlate Dustefjerten i det lille landet inne i skogen, omgitt av fjell, skog, en bekk som sildrer og renner og et stort antall ploppesteiner (steiner som er fine å kaste ut i bekken så det sier «plopp»). Belsvik ville egentlig ikke skrive flere fortellinger om Dustefjerten, Holesnusken, Oktava, Bollefisen, Kavringreven, Berghøna og ikke minst Andungen, en nysgjerrig liten fugl som utløser dypsindigheter med sine uavlatelig nysgjerrige spørsmål.

- Det var Andungen som ikke lot meg være i fred, forteller Belsvik. - Han forlangte at jeg skulle skrive en historie til. Bare én til. Og slik ble det. Rune Belsvik er fra Stord og har nylig vært æresgjest under de årlige bokdagene i hjembygda Lervik. Her har også Dustefjerten sine røtter.

- Jeg har funnet en kulisse der et eget livstema får lov til å spille seg ut, et landskap som likner på terrenget her, sier Belsvik. - Jeg husker søndagsturene i skogen, hvordan man sammen med foreldrene kunne begynne å fabulere og dikte fritt. Den gangen kunne en bekk være nok til mange dagers lek for en unge. Jeg vet ikke hvorfor, men alle barn som har bodd ved vannet, vet hvor stor glede man kan ha av å kaste ting uti: pinner, stein og slikt.

- Var det da interessen for ploppesteiner begynte?

- Jeg tenkte vel egentlig at Dustefjerten måtte ha noe å være god til. Noe å glede seg over. Så hvorfor ikke ploppesteinkasting? Det har noe å gjøre med at man kan innrømme at man har glede av unyttige ting. Det tok meg lang tid i livet å erkjenne at jeg i en ferie kan være fornøyd med å bare sitte i en stol og glo. At bare det å være til stede skulle være nok.

- Du har ellers skrevet mye om typiske pubertetsopplevelser?

- Jeg har skrevet mange bøker med rot i min egen oppvekst. Men på et visst tidspunkt følte jeg behov for å bare dikte. Slik fant jeg først fram til disse figurene. Jeg begynte å skrive og oppdaget at de fikk meg til både å le og å grine. Det er alltid et tegn på at jeg er på rett vei.

- Den første boka handler mest om en forfatter som ikke får til å skrive og som trøster seg med marsipan?

- Det var den boka jeg først sendte til forlaget. Der står det at forfatteren stadig hiver utkast til fortellingen om en viss Dustefjerten i papirkurven. Tormod Haugen leste manuskriptet og ble så nysgjerrig at han spurte om noen av disse utkastene fantes. Jeg gravde dem fram fra papirkorgen og dermed kom de med i boka. Jeg leste opp i Barnetimen og fikk en respons jeg ikke hadde opplevd før, fra både småunger og eldre folk. Folk som har følt seg nedfor, har sagt at Dustefjerten har muntret dem opp. Jeg følte at jeg hadde klart noe jeg bare hadde drømt om tidligere: Å dikte opp noe som virkelig betydde noe for meg.

- Hva er det største skillet mellom å skrive for barn og for voksne?

- Noe av gleden ved å skrive for barn er at en får lov til å ta på alvor følelser som er barnaktige, som man ikke tør ta i som voksen, men som er der likevel. Det å føle seg helt ny i verden. Å kunne glede seg voldsomt til noe. Eller å gjøre nesten ingenting, bare stå og gruble og drive dank.

- Du har sagt at Dustefjerten appellerer mest til seksåringer og menn i 40-åra?

- Når jeg leser opp for folk, ser jeg mange menn i 40-åra som har med seg ungene sine. Ofte ler 40-åringen først, og barnet ser litt forskrekket på ham. Faren kjenner igjen ting. I den alderen kommer barndommen gjerne tilbake. En av menneskenes egenskaper er at vi glemmer så mange små, fine ting i livet. Andungen i bøkene har nettopp den egenskapen at han oppdager livet slik Dustefjerten og vi førtiårige menn har glemt det. I slike spørsmål, som gjerne kommer fra småunger, er det ofte at en aner mest klokskap.