En elefantmanns bekjennelser

Original og gripende beretning om ensomhet.

En voksen mann sitter på sin mors grav. Han taler til den døde. Det var ikke plass til meg, sier han... «Alle hadde hverandre og så fikk Colamannen meg. Jeg ble hevet i ormegården, mor.»

Dette er en nøkkelreplikk i romanen. Den faller helt til slutt og peker inn mot tekstens kjerne. Det handler om ensomhet, overgrep, sår som aldri gror. Det er beretningen om elleveåringen Vilgot som vokser opp på 60-tallet i Skøyen-området, og det er beretningen om Vilgot tretti år seinere.

De to tidsplanene kiles hele tida inn i hverandre. Dessuten fortelles det skiftevis i 1. og 3. person. De stadige tids- og perspektivforskyvningene svarer til den innfløkte sammenvevingen av erindring og fortrengning som er på spill i teksten. Tråder blir sluppet for så å tas opp igjen. Det er som om teksten stadig rører ved noe den er redd for å brenne seg på.

«Kanskje han så på meg at jeg aldri kom til å fortelle noe som helst til noen,» tenker Vilgot. «Kanskje han så på meg at jeg kom til å fortelle det, men på et språk ingen forsto (...)». Det er dette språket teksten søker å etablere med sine unnvikende bevegelser.

Vilgot er en ensom sjel, omgitt av andre ensomme sjeler. Moren og faren skyr andre menneskers selskap, de har nok med sitt. Vilgot er ikke et vanskjøttet barn, men morens sykdom og nervøsitet fyller så mye. Hennes skiftende sinnsstemninger tvinger ham inn i et mønster han ikke kan finne ut av. Vilgots ambivalente forhold til moren er like bestemmende for hans skjeve utvikling som overgrepet, og både dette og forholdet til faren er beskrevet på en innfølt og overbevisende måte.

Skadeskutte figurer

I tillegg opptrer en rekke andre mannspersoner. Men det er en særlig manneverden Vilgot kommer i kontakt med. Nesten uten unntak dreier det seg om skadeskutte figurer som lever på brustne illusjoner og tapte drømmer, menn som har kapslet seg inne og tatt sin egen ensomhet på seg som sitt livs byrde.

Det er Adelaides pappa som går på antabus. Det er Steffensen som nesten aldri går ut, især etter at en kvinne som flytter inn hos ham, etter kort tid drar igjen. Og det er ikke minst Greven av Hoff, eieren av den store gården som er blitt stående igjen i dette urbaniserte strøket. Også han lever et liv i (kjærlighets)tapets, savnets og ensomhetens tegn. Et ganske spesielt vennskapsbånd knyttes mellom ham og elleveåringen, som han innfører som arving til gården i sitt testament.

Trygve Lie

Skildringen av Vilgots forhold til disse mennene likner et lærestykke i mannlig svekkelse og særlige måte å bearbeide sin nederlagsfølelse på. Her fins ingen livskraftige modeller. Den eneste måtte være Trygve Lie, som spiller en ikke uvesentlig rolle i teksten - og dette nettopp som et potent motstykke til alle de andre mennene.

Elefanthud

Noen elendighetsskildring er det imidlertid ikke tale om, snarere om en studie i det jevne hverdagslivs nødvendige fortrengninger hos menn som har valgt innkapslingen som den sikreste måten å bevare et skinn av verdighet på. Etter disse mønstre blir også Vilgots liv modellert.

Og det er her elefanten kommer inn. Den voksne Vilgot har overtatt elefanten fra et omreisende sirkus, og som motiv overskrider denne fortellingens øvrige realisme. Som sinnbilde fungerer den som komplekst symbol på de fortrengninger teksten dypest sett dreier seg om. I elefantens hud ser ikke bare Vilgot seg selv, han bruker den også som støtpute for sine traumer. Men elefantens hud har også sår, og det er væskene fra disse tekstens bekjennelser er badet i.

Elefanten fyller mye, kanskje for mye. Vurderingen av romanens kvaliteter er avhengig av hvorvidt man mener Dahl har klart å integrere dette i bokstavelig forstand tunge symbolet. Jeg må tilstå at jeg føler meg usikker på dette. Det rokker ikke ved det faktum at Dahl har gitt oss en original og gripende beretning om ensomhet og sår som aldri gror - selv ikke i en elefantmanns hud.