MYTE: En påstand fra et intervju i Aften ble spredd på islamkritiske nettsteder. Foto: Even Bast/Dagbladet
MYTE: En påstand fra et intervju i Aften ble spredd på islamkritiske nettsteder. Foto: Even Bast/DagbladetVis mer

En enkelt salami konstrueres som et samfunnsproblem

Sviktende kunnskap og slett metode.

Debattinnlegg

Halvor Foslis nye bok «Fremmed I eget land- samtaler med den tause majoritet» kom ut denne uken. Den sviktende metodikken som ligger til grunn for slutningene i boka har blitt grundig debattert og kritisert både av Aurdal 12.10, Sæbø og av Braanen Sterri 16.10, og særlig for sitt utvalg av informanter. Jeg skal ikke kommentere utvalget nærmere i denne omgang.

Situasjonen er nemlig den at selv med et annet utvalg kommer Foslis metode til kort. Også kunnskapen han legger til grunn for intervjuene er sviktende. Som en del av intervjuguiden sin spør Fosli informantene om de har hørt om det han omtaler som «omvendt mobbing» (jeg vet ikke helt hva som skiller det fra mobbing, men la oss la det ligge) der barn mobbes for å ha salami på matpakka. Svarene er bemerkelsesverdig like. Ingen av informantene (med unntak av en) har opplevd mobbing på grunn av salami. Derimot har samtlige informanter hørt om fenomenet.

Fosli forklarer ikke hvorfor salamimobbing er en så sentral hypotese at den må utforskes I hvert intervju (selv om han i en kommentar til Aurdal sener forklarer at han inkluderte temaet fordi det har vært aktuelt i debatter om Groruddalen). Det er også merkelig at han velger å inkludere spørsmålet og svarene i publiseringen når informantene ikke har noe å melde på området. Han lager heller ikke et eksplisitt poeng for å dementere påstastanden. Da ville det naturlige være å lage en fotnote om de spørsmålene som ble benyttet i intervjuguiden, men som underveis viste seg å være irrelevante eller uinteressante. En uoppmerksom leser kan, slik Foslis intervjuer nå fremstår, konkludere med at salamimobbing er et utbredt fenomen fordi alle informanter har hørt om problematikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så hvordan kan alle informanter ha hørt om problematikken hvis ingen har erfart den? Hvorfor har salamimobbing blitt en del av debatten om Groruddalen?

Det samme spørsmålet stilte jeg og professor Runar Døving oss for tre år siden da jeg gjorde et forskningsprosjekt i Groruddalen. Gjennom feltarbeid på en skole i Groruddalen og samtaler med 20 rektorer kunne vi ikke finne noe som bekreftet at salamimobbing var et utbredt fenomen i Groruddalen. Det viste seg da at fortellingen om salamien kunne spores tilbake til ett eneste intervju, i Aften der journalist Andreas Slettholm laget en reportasje om Patrick Åserud. Han ble sitert slik «Det finnes [...] skoler der barn blir truet med juling for å ha med seg salami på matpakka.» I månedene som fulgte ble fortellingen om en salami til en generell sannhet. En sannhet som ble gjentatt og spredt på diverse islamkritiske sider, i forumsdiskusjoner og i samtaler rundt middagsbord. Også i Groruddalen hos Foslis informanter.

Vi påpekte det mangelfulle grunnlaget i påstanden om salamimobbing som et utbredt fenomen i en kronikk i Aften i 2012, fordi vi ville vise hvordan slett journalistsik arbeid kunne føre til fortellinger som ble reprodusert som sannheter. Jeg har lett med lupe etter kilder i Foslis bok som kan avkrefte at han bygger salamimobbingen på et like tynt grunnlag som i 2012. Dessverre, men ikke overraskende, er det eneste henvisningen jeg finner i en fotnote med det nevnte sitat fra Åserud.

Til nå har Fosli avfeid kritikken om mangelfull metodikk, og forsvart sine valg i at han kun forteller historier til de han har snakket med. Foslis bok er, som Aftenposten sin fortelling om salamien, ikke bare fortellinger om enkeltpersoner. Forskning og journalistikk er med på å produsere sannheter og påvirke politikken. Slett metodisk arbeid kan lett føre til at en enkelt salami konstrueres som et samfunnsproblem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook