ROMSTASJON: Den vanvittige romstasjonen de har drømt seg fram til, med et utall bevegelige deler og med hundremetervis av boltreplass i alle retninger, er mer beist enn insekt, skriver Dagbladets Sven Ove Bakke om U2s turnéåpning i går. Foto: SCANPIX
ROMSTASJON: Den vanvittige romstasjonen de har drømt seg fram til, med et utall bevegelige deler og med hundremetervis av boltreplass i alle retninger, er mer beist enn insekt, skriver Dagbladets Sven Ove Bakke om U2s turnéåpning i går. Foto: SCANPIXVis mer

En enorm maktdemonstrasjon

U2s turnéåpning var stor på alle mulige måter.

||| BARCELONA (Dagbladet.no): U2 tar sin rolle som verdens største band så alvorlig at de nå åpenbart ser på det som sin oppgave å sette nye standarder for rock i stadionformatet.

«Større, bedre og mer av alt» er en forsiktig oppsummering av det vi var vitne til på Camp Nou i går.

Sprenger rammene
Etter den relativt sett nøkterne Vertigo-turneen i 2005, er det i 2009 snakk om å sprenge rammene for selvhyllende iscenesettelse i stadionformatet. Med et scenerigg som blir stående som et symbol på U2s evig stormannsgale ambisjonsnivå: «Så du trodde vi var verdens største band? Vent til du har sett dette», liksom.

Den vanvittige romstasjonen de har drømt seg fram til, med et utall bevegelige deler og med hundremetervis av boltreplass i alle retninger, er mer beist enn insekt. Det er ikke bare futuristisk surrealisme (Bono ga et anerkjennende inspirasjonsnikk til Barcelonas art noveau-konge Antoni Gaudí underveis), det er noe så sjeldent som funksjonalistisk maksimalisme. Og det fungerer på så mange plan.

Illusjon av nærhet
Det har et rent kommunikativt aspekt, selvsagt: muligheten til å nå ut, skape nærhet til en enorm menneskemengde, komme flest mulig så nært som mulig. Det er utopi å få det til foran 100.000 mennesker. Men U2 vil. Og de får det til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I et slikt henseende har U2s 360°-konstruksjon, i kombinasjon med den mest spektakulære, sirkulære stadionvideoskjermen jeg har sett — med sammentrekkbare deler, den «falt» gradvis fra hverandre til den ble en 50 meter høy kongle — optimalisert stadionkommunikasjonen.

De skaper en illusjon av nærhet gjennom å gjøre alt enda større. Det er veldig, veldig snedig gjort. Og en stor opplevelse på alle måter.

Hva med musikken?
Vi skal ikke glemme at bandet U2 er med på alt dette.
At de står og spiller musikk inni her, fra en katalog de har bygget opp gjennom snart 30 år med albumproduksjon.
At de er gode musikere også.
At de er skapt for formatet.

Edge er gjennomgående helt konge på gitaren, det åpne, ringlende soundet løfter samtlige kroppshår en rekke ganger underveis, og han spiller med en duggfrisk vitalitet i harvingen som gløder mye mer enn på Vertigo-turneen.

Generelt har U2 med et bombastisk, presist anslag i nesten alt de gjør denne kvelden. Det gjør dem til et slags postpunkens E Street Band.

Det er en ikke ubetydelig lettelse at dette også henger på greip og vel så det.

Løft i livesetting
U2 gir et ganske fragmentarisk tverrsnitt av sin karriere på denne turneen.

Det er mindre av de tidlige postpunktingene som var et gledelig gjenhør for mange i 2005, og «Achtung Baby»/ironi-perioden nedprioriteres nok en gang (en litt ufokusert «One» og et nydelig ekstranummer i «Ultraviolet (Light My Way)».

SØMLØS SPRETTBALL: Hvis du står igjen uten mulighet til å skille konserten fra opplevelsen, at hele greia er en sømløs sprettball av musikalsk kraft og kommunikativ glød, av overskudd, stormannsgalskap, begeistring og oppfylte forventninger, så er det noen som har gjort jobben sin, skriver Dagbladets anmelder. Foto: Scanpix
SØMLØS SPRETTBALL: Hvis du står igjen uten mulighet til å skille konserten fra opplevelsen, at hele greia er en sømløs sprettball av musikalsk kraft og kommunikativ glød, av overskudd, stormannsgalskap, begeistring og oppfylte forventninger, så er det noen som har gjort jobben sin, skriver Dagbladets anmelder. Foto: Scanpix Vis mer

Og de er modige — og selvsikre — nok til å åpne med fire låter på rad fra det nyeste albumet «No Line On The Horizon».

Den gode nyheten i den forbindelse er at U2 langt på vei klarer å åpne opp disse låtene ytterligere, refrengene som er gode på en oppskriftsmessig U2-måte på plate, antar plutselig gigantiske anthemkvaliteter i møtet med en hel fotballstadion.

Settet er slik sett usedvanlig velvalgt, det er allsang, samhold og, igjen, nærhet, hele veien.

Det virket som 100.000 på Camp Nou ikke kunne få nok — nesten ingen forlot arenaen før siste tone, ingen hadde behov for å «beat the rush», og det sementerer også en oppfatning av at dette er et svært velplukket sett.

Litt pirk
Alt gikk ikke på skinner hele veien. Etter å ha bygget seg opp innledningsvis fram til en magnifikk «Magnificent» - den seiler opp som en moderne U2-klassiker og var enda bedre live enn på plate — og tatt det videre oppover med «Beautiful Day» og «Still Haven?t Found» og den for anledningen Michael Jackson-hyllende, rørende Motown-sorgmuntre «Angel Of Harlem» (med inkorporerte fragmenter fra «Man In The Mirror» og «Don?t Stop ?Til You Get Enough»), klapper de litt sammen på «In A Little While». De tar stemningen for mye ned.

Den tungt technorock-omarbeidede «I'll Go Crazy If I Don?t Go Crazy Tonight» begynner ukledelig stivbeint, men mirakuløst nok klarer de å forløse den før de er ferdige. Og «One», som skal være et glansnummer som avslutning på det regulære settet, ramler overraskende nok litt fra hverandre underveis.

Stadionnostalgi
Sånn, det var pirket. Ellers topp. Fantastiske øyeblikk som dobbeldrageren «Sunday Bloody Sunday»/«Pride (In The Name Of Love)» og den evig storslagne «With Or Without You» - stadionnostalgi kan knapt gjøres bedre — er forutsigbart gode. Mens låter som «Vertigo», «City Of Blinding Lights» og «Unknown Caller» blir overraskende høydare underveis.

Tar du i tillegg Bonos utvalgte verdensmannsagenda med på kjøpet — Unicef-hyllester, Aung San Suu Kyi-kampanje (maske med ansiktet hennes lå ved hver stol på Camp Nou), Desmond Tutu-tale på videoskjerm og en lang, sattellittoverført småprat med den internasjonale romstasjonen for hva det er — så har det vært en storveis kveld.

Opplevelse som vokser
Sterk femmer, konkluderte jeg med på Twitter i går kveld. Jeg har sovet på det. I løpet av natta har konserten vokst seg inn i himmelen på samme måte som scenerigget. Det er stort der og da. Og enda større når du tenker på det etterpå.

Ærlig talt, jeg har ikke sett bedre turnéåpning av et band på dette nivået. Kanskje er man blitt revet med av gigantomanien og det enorme trøkket fra 100.000. Det kan skje. Isolert sett var det altså noen småting å pirke på.

Men småting blir veldig små i en så stor sammenheng.

Men dette er viktig: hvis du står igjen uten mulighet til å skille konserten fra opplevelsen, at hele greia er en sømløs sprettball av musikalsk kraft og kommunikativ glød, av overskudd, stormannsgalskap, begeistring og oppfylte forventninger, så er det noen som har gjort jobben sin. Og vel så det.

Da er også konklusjonen uungåelig:

U2. Best i verden akkurat nå. Med klar margin.

Fordi de synes vi fortjener det.

LES OGSÅ: Vi fulgte konserten live i DB.nos nye musikkblogg.