SNAKKIS: Amerikanske Lisa Taddeo jobbet med dokumentarboka om kvinners seksualitet i åtte år, og har fått svært mye oppmerksomhet for den i USA. Foto: ASCHEHOUG / J. WAITE
SNAKKIS: Amerikanske Lisa Taddeo jobbet med dokumentarboka om kvinners seksualitet i åtte år, og har fått svært mye oppmerksomhet for den i USA. Foto: ASCHEHOUG / J. WAITE Vis mer

Anmeldelse: Lisa Taddeo, Tre kvinner

En enorm skuffelse

Lisa Taddeo lover oss innsikt i kvinners begjær, men svikter på alle områder.

Publisert

Jeg har aldri opplevd en så brutal krasj mellom forventningen til og opplevelsen av en bok. «Jeg er trygg på at disse historiene avdekker vesentlige sannheter om kvinner og begjær», står det i forordet til «Tre kvinner».

Alle omtaler av boka og intervjuer med Lisa Taddeo, debutanten som ble en enorm snakkis i USA i fjor, lover meg det samme. Jeg gleder meg til å lese og lære og føle kjempemasse, eller i det minste få en juicy historie. Men etter endt lesing sitter jeg igjen med ingenting.

Språklig svakt

Lisa Taddeo har snakket med tre kvinner over åtte år. Maggie forteller om forholdet hun som tenåring hadde til en lærer, og konsekvensene dette får. Lina ønsker seg mer enn alt i verden at mannen hennes skal kysse henne, men må ta kontakt med en ungdomskjæreste for å få tilfredsstilt behovet. Sloane er lykkelig gift så lenge hun tilfredsstiller mannen sin – ved å ligge med andre menn.

De tre beretningene fortelles i andre- og tredjeperson, og forfatteren er usynlig. Sånn sett kan boka minne om en roman, men den holder ikke et skjønnlitterært nivå.

Det første jeg reagerer negativt på, er språket, og det skjer nesten umiddelbart. Først lurer jeg på om oversetteren har slitt litt med det veldig amerikanske ved boka, men språket er så gjennomgående svakt at Hilde Stubhaug ikke kan ta skylden for det. Dessuten ser jeg på originalen at oversettelsen er helt riktig; det dårlige språket er oversatt til et dårlig språk. Det er hakkete og ofte klisjéfylt og underlig. Dette forstår jeg faktisk ikke hva betyr: «Først er det farekvikt, men så fort han har satt seg inn og hun kjører, eksploderer supercrushen rundt dem og fyller Taurusen som en varm gass.»

Uinteressant

Formen får meg til å glemme at det er virkelige personer det er snakk om. Jeg irriterer meg over hvordan disse kvinnene framstår, som om de skulle vært fiktive karakterer. Eller så er det snarere det at de ikke føles virkelige som plager meg, de er nesten som karikaturer.

«Det her er som et Lifetime-drama», er det en kvinne som sier i boka, og noen ganger tenker jeg faktisk at boka minner om fra virkeligheten-spalter i ukeblader. Men disse er gjerne i det minste sjokkerende og tårevåte, mens jeg sitter her helt tørr. Vi kommer aldri nært nok på kvinnene, det er i blant som å lese reine transkriberinger av intervjuer.

En mer synlig forfatter og hennes tolkninger og refleksjoner kunne kanskje hevet kvaliteten på boka. For jeg finner ingen «vesentlige sannheter om kvinner og begjær» i boka. Disse tre kvinnenes fortellinger er ikke interessante i denne konteksten. Jeg lærer ingenting nytt, til tross for Taddeos ordmengde. Dette er bare nok en bok om kvinner som lar livet sitt bli styrt av menn. Og jeg føler ingenting, det er kanskje det som er mest frustrerende. Det er som å bli lovet heftig sex, men aldri komme ordentlig i gang.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer