En ensom majestet

Detaljert 4. bind i historien om kong Haakon.

Av Tor Bomann-Larsen Cappelen Damm BOK: Han kom til Norge i tett snødrev, men med patent fra en folkeavstemning. Det var en merkelig trone den danske prinsen fikk overta. Den var opprettet av politikere som egentlig foretrakk republikken, og fra første stund bandt de den nye kongen på hender og føtter og puttet en knebel i monarkens munn. Haakon 7. skulle være en umælende statsdekorasjon fordi det nasjonale kongedømmet var basert på et republikansk tankesett der kongen straks ville «føle seg som en arvelig president», som Bjørnstjerne Bjørnson uttrykte det. Denne forgylte tvangstrøya ble uutholdelig for den nye kongen som i sin dagbok betrodde seg selv at han heller kunne abdisere eller til og med la seg velge til president i republikken Norge.

Politisk lidenskap

Kong Haakons vanskeligste år (1913 – 1928) er temaet for bind fire i Tor Bomann Larsens gigantiske seriebiografi om valgkongen, dronning Maud og arveprins Olav. Den kongen vi møter gjennom disse femten åra er en lidenskapelig politiker som ikke får drive med politikk. En ektemann som opplever at forholdet til hustruen langsomt blir mer fjernt. Han vil gjøre seg gjeldende i utenrikspolitikken, hun foretrekker lange utenlandsopphold og quickstep på vestkantparketten.

Vi møter en ensom majestet nesten uten personlige venner og med et innskrenket sosialt liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig er det i denne perioden Haakon utvikler synspunkter og politiske grep som gjør at han setter dype spor etter seg i norsk historie.

I bunnen ligger noen viktige karaktertrekk: Dyp pliktfølelse, nøkterne vaner og en sikker nese for hvordan en monark i Norge må veie sin opphøyde posisjon mot folkets tenkesett. Det klassiske eksemplet er Slottsparken som potetåker under første verdenskrig. I stedet for slottsball og skåltaler med fremmede monarker i de forgylte salene, ble det organisert potetsekker på geledd, klare for utkjøring til den latente revolusjons bydeler, som Bomann Larsen uttrykker det. Samtidig utvikler Haakon de pilarene hans ettermæle hviler på: Skepsisen til norsk nøytralitet, forakt for svenskenes tyskvennlighet, et krystallklart syn på Tyskland som en mulig fiende og sist, men ikke minst: En åpen hånd til arbeiderbevegelsen.

Rett og urett

Forfatteren har hatt adgang til kongens dagbøker, og de levner ingen tvil om at Haakons holdning til det tyske overfallet i 1940 ikke var spontant eller situasjonsbetinget. Tvert imot forteller kildene om en konge som allerede under første verdenskrig utviklet et skarpt syn på Tyskland og slektningen keiser Wilhelm som hadde «myrdet 2000 norske sjøgutter».

I det hele tatt var kongen negativ til den strengt formelle norske nøytraliteten som han fant både egoistisk og kortsiktig.

Haakon mente landet ikke var forpliktet til å være nøytralt i forhold til rett og urett, i valget mellom rettferdighet og urettferdighet, menneskekjærlighet eller brutalitet eller når det gjaldt frihet og undertrykkelse, som han selv uttrykte det.

Innelåst konge

Haakon 7. var innelåst politisk, riktignok med en gullnøkkel, men hva hjalp vel det for en som hadde så sterk trang til å bety noe?

I dagbøkene skriver han nedslått at politikerne vil at kongen skal være ei dokke, ikke et voksent mannfolk. Han følte seg overflødig og isolert.

Det er et av de store paradokser i norsk historie at han bryter ut av denne ensomheten gjennom en håndsrekning til den revolusjonære arbeiderbevegelsen. På eget initiativ, og mot rådene fra de borgerlige politiske lederne, innkalte han Arbeiderpartiets gruppeleder, den mørkerøde Alfred Madsen, og påla ham å forsøke å danne en regjering.

Det var dristig, ikke minst fordi Arbeiderpartiet ikke hadde noe ønske om å prøve seg med ministersosialisme. Regjeringen Hornsrud satt bare i atten dager, men kongen hadde funnet veien til frihet – gjennom folket.

Halsbrekkende

Tor Bomann-Larsens prosjekt er i ambisjon og omfang på grensen til det halsbrekkende.

Holder han samme fart og takt, gjenstår minst to bind til før sagaen om Haakon er fullført. Da vil den omfatte utrolige 2500 sider. Også i det fjerde bindet er Bomann-Larsen trofast mot konseptet han valgte for seks år siden. Unik tilgang til kongelige arkiver gjør at han kan forene det private og intime med historiens trommeslag.

En stil med sikkert satirisk blikk for det pompøse, bidrar til at de døde blir mer enn knebelsbart eller strutseboa. Og enda har ikke forfatteren kommet til den mest dramatiske perioden i Haakon 7’s liv og gjerning.