<strong>OLAV DEN HELDIGE:</strong> Første del av biografien om Olav V er grundig og full av detaljer. Her med foreldrene. Foto: NTB
OLAV DEN HELDIGE: Første del av biografien om Olav V er grundig og full av detaljer. Her med foreldrene. Foto: NTB Vis mer

Anmeldelse: Tore Rem «Olav V. Den fremmede. 1903-1940»

En ensom overklassegutt

Tore Rems første bind om kong Olav V er en fryd når det kommer til detaljrikdom, sett gjennom blikkene til en overklasse som fryktet bolsjevisme mer enn sult og arbeidsledighet.

Publisert
Sist oppdatert

Tore Rems første bind av biografien om kong Olav, «Olav V. Den fremmede. 1903-1940», er en historiefortelling av vår tid: Framfor å formidle en naiv tro på at Olavs tanker og følelser er mulig å fange av oss i ettertida, lar Rem et rikt kildemateriale male fram bildet av Olav over 548 sider.

Rapporter skrevet av diplomater og politikere, sitater fra private brev og kongelig brevveksling, dagbøker og avisartikler utgjør byggeklossene. Nini Roll Ankers dagbøker, radikaleren som pussig nok var en del av Olavs indre krets, gir nok det mest balanserte bildet av utviklingen hans: Fra å være en livlig, bortskjemt guttepjokk de første åra, til å bli en usikker og sjenert ung mann som slet på skolefronten og likevel vant folkets godvilje som sportsprins (takket være et hjelpeapparat i hoffet som enhver skoletaper av i dag kan misunne ham), til å bli en tryggere, mer utadvendt familiefar og kronprins.

Til tider festlig

Detaljert og nærsynt blir det kanskje når Tore Rem i så stor grad bygger på kildeutdrag og sitater og lar disse dulte borti hverandre som perler på en snor: Det ene sitatet etterfølger det andre; noe ensformig etter hvert.

Samtidig er det til tider festlig lesning. Som denne panegyriske omtalen i Aftenposten av lille Olav under kroningsreisen: «Men lille Kronprins Olav var Dagens Helt. Og han vil leve i de Unges hjerter med Sol og Lys i sit vakre og gode Ansigt». Eller når Arbeiderbladets satiriker forteller at et «gisp av henførelse» for gjennom publikum da Olav og Märtha ankom Nationaltheatret: «De gikk oppreist på to ben og beveget seg ved å sette den ene fot foran den andre.» Dessuten satt «hodet øverst på kroppen og var festet til denne ved en hals».

Foto: NTB
Foto: NTB Vis mer

Slike sitater får meg til å lure på hva som har skjedd med det norske avisspråket de siste hundre åra: Når ble det så temmet og hverdagslig som det er i dag?

Unnfallen

Olavs egen stemme trer fram i brokker lagt inn med kursivskrift etter hvert kapittel: Kort tid før sin død ble han intervjuet av Jo Benkow. I dette lydopptaket var Olav påfallende unnfallen. Han liksom glipper mellom fingrene, er umulig å fange for leseren. Kanskje gjemmer han seg bak sin rojale status, er tilbakeholden for å glatte over det konfliktfylte og vanskelige.

Andre ganger er det forfatteren Rem som trer fram, også da på vårt tidstypiske vis, idet han peker på den sosiale konstruksjonen Olav.

Rem hinter til det nær sagt falske ved konstruksjonen av «den fremmede» som «norskere enn de fleste» . Elegant trekkes linjene tilbake til Olav den hellige: For de færreste moderne mennesker tror vel på jærtegn? Der den tidlige Olav var hellig, var den seinere Olav heldig.

Likevel ble begge skikkelsene sterke symboler i og for nasjonen Norge. Olav den hellige var en konstruksjon som fikk stor betydning for samlingen av Norge. Konstruksjonen av Olav V som likesæl og folkelig virket også nasjonsdannende i det nyfødte landet. Men også hos ham er det jærtegn vi vanskelig kan tro på i dag: Han var i bunn og grunn en utenlandsk kongelig omgitt av en liten krets overklassemennesker, avsondret fra det meste som foregikk i det norske samfunnet. Jeg skulle ønske at Rem hadde gitt dette mer plass.

<strong>BIOGRAFEN:</strong> Tore Rem er sakprosaforfatter, særlig kjent for sine birografier om Jens Bjørneboe og Knut Hamsuns møte med Hitler. Foto: Fredrik Arff
BIOGRAFEN: Tore Rem er sakprosaforfatter, særlig kjent for sine birografier om Jens Bjørneboe og Knut Hamsuns møte med Hitler. Foto: Fredrik Arff Vis mer

Burde zoomet mer

Hvor blir dette samfunnet av i biografien?

På mange måter er Rems bind det vi historikere kaller hendelseshistorie, en kronologisk historieframstilling som bygger på enkeltaktører og enkelthendelser framfor strukturene i samfunnet. Det er tross alt en biografi. Da ender vi ofte opp med historien om dem på toppen av samfunnet. Av og til burde Rem zoomet mer ut. Latt oss se det store bildet. Ofte henfaller han til detaljer som hvilke eksamensoppgaver Olav fikk velge mellom da han gikk opp til Artium. I så måte gir dette bindet trolig mer til den kongeinteresserte enn den historieinteresserte.

Trass disse innvendingene er dette et rikt bilde av en mann mange nostalgisk forbinder med den norske folkesjelen i det 20. århundret: Arbeidsom og folkelig, selv om det kanskje til dels er et falskt bilde. På sett og vis avspeiler bindet sjangerens utfordring med å gi sjel og blod til et menneske som ugjendrivelig er borte.

Kanskje er dette et uttrykk for dristighet hos Rem. Olav er noe distansert og blir formidlet først og fremst gjennom blikkene til dem han omga seg med, en overklasse som fryktet bolsjevisme mer enn sult og arbeidsledighet. Dette paradokset avkler Rem delvis, men jeg skulle ønske han hadde gjort mer for å blottlegge dette.

Grundigheten og detaljrikdommen er likevel det jeg sitter igjen med; for ikke å snakke om de festlige sitatene. Her er det mye å glede seg over!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer