Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En ensom, russisk ulv

Visebølgen var en sentral del av 1968-opprøret, også i Norge. På 1940-tallet ble foreningen Visens venner stiftet, og midt på 1960-tallet sto en ung generasjon fram med sine varianter av visetradisjonen; Lille-Bjørn Nilsen, Øystein Sunde, Ole Paus, Finn Kalvik, Hege Tunaal, Kari Svendsen, Geirr Lystrup, Lars Klevstrand og flere andre. Visen ble brukt til alt fra å formidle humoristiske fortellinger til å fremme et politisk budskap. Visebølgen ble en del av kompet til den såkalte 1968-generasjonen.

Mange mener den største av alle protestvisesangerne var russeren Vladimir Vysotskij (1938-1980). Han ville fylt 70 år i dag. Visesangeren Jørn Simen Øverli har viet store deler av sitt profesjonelle liv til den russiske nasjonalpoeten. Han har gjort en rekke turneer i Norge og Øst-Europa med sine tolkninger av Vysotskij, og ga i 1989 ut «Levende bandasjer» som han fikk Spellemannsprisen for. Oppfølgeren «Russlands hus» (1996), er tatt opp i Vysotskijs leilighet i Moskva.

– Vysotskij blir omtalt som en marxistisk protestsanger, og slo gjennom blant annet med «Ulvejakten», om den tsjekkiske invasjon i 1968. Ble han frontfigur i noe som liknet 68-opprøret i Sovjet?

– Vysotskij har ingen inspirasjon fra vesten, der var det helt stengt. Men det må vel kunne snakkes om en 68-parallell i Sovjet. Stalin døde i 1953, og tøværet kom. Vysotskij ble kjent gjennom mer eller mindre ulovlige konserter og ulovlige Magnitizdat-kassetter. Han var også Sovjets viktigste, om ikke beste, skuespiller. På Taganka-teateret spilte de greske tragedier og Shakespeare, men også tilsynelatende enkle stykker, med sterke politiske undertoner. Noe folket skjønte, men ikke myndighetene.

– I din Vysotskij-biografi «Ulvejakten» (Blåmann Forlag, 2000), skriver du at få er sitert så mye som Vysotskij i dumaen, og at det er ham det er blitt satt opp flest statuer av etter 1990. Hvorfor denne voldsomme populariteten?

– I Stalins fangeleirer oppsto det en helt spesiell musikksjanger, «Blatnye pesni», direkte oversatt «forbryterviser» eller «rennesteinsviser». Disse var humoristiske og røffe viser om livet i leiren. Vysotskij overførte dette til det russiske hverdagsliv, og fikk en enormt bred appell. Tilsynelatende enkle, nesten primitive, tekster for eksempel om en fyllekrangel om en dame. Men enhver russer visste at dette også handlet om det harde livet i Sovjet, og drømmen om å slippe ut.

Jakten på visearven etter Vysotskij startet da Jørn Simen Øverli var i Polen på 1980-tallet for å registrere viser knyttet til Solidaritet-opprøret blant polske arbeidere. Under en fest i Kraków i 1983 hørte Øverli musikken hans for første gang.

– Jeg hørte ham på en fyllefest blant studenter og Solidarnosc-aktivister, en kort fristund for mine nye polske venner som levde et tøft og slitsomt liv på den tida. Men de opplevde sitt livs første optimistiske frihetsrus og følte at arbeidet deres i Solidarnosc for et menneskeverdig liv, nyttet. Dette var begynnelsen på alle omveltningene som skulle komme i Øst-Europa. Jeg var en romantisk revolusjonær aktivist som var sendt til Polen av eksil-polakker i Norge for å finne Solidarnosc-sanger. Alle som har opplevd en skikkelig fest i Polen, vet at det vanskeligste og viktigste der og da, er å unngå alkohol. Polakkene har så mye bedre trening enn oss, de drikker deg under bordet på en halvtime uansett. Vi feiret at mine aktivistvenner hadde klart å lure politiet trill rundt tidligere på dagen. Hva som hadde skjedd, husker jeg ikke lenger. Men de kylte ned vodka, vin og øl og skreik og hylte og ravet rundt i voldsom fysisk utfoldelse. Det var umulig å snakke med dem eller å få kontakt med dem. Men alle sammen så lykkelige ut! Desperat lykkelige. Ingenting kunne få dem ut av denne tilstanden før de sovna av seg sjøl. Trodde jeg. For plutselig inntrådte den største forandringa jeg har sett hos noen mennesker noensinne.

Gjennom fyllerøret hørtes noen merkelige skrapelyder. Det hørtes ut som en baklengs avspilling inne i en stor blikkboks av et forvrengt og overstyrt kassettbånd som noen måtte ha tråkka på. Var det meg som var full og de andre som var edru? Jeg trodde ikke hva jeg så. Samtlige personer i rommet stivnet øyeblikkelig – i ulike stillinger. Sløvheten forsvant og ansiktene ble oppmerksomme. Alt ble stille. Alle satte seg forsiktig ned. Bare rolig pust, dype sukk og av og til litt stille gråt kunne høres. Vladimir Vysotskij sang.

Urmakersønnen Jørn Simen Øverli er fra Slemdal, og fortolker sanger av en alkoholisert sovjetrusser. Blir spranget stort fra Oslo vest til et skjebnetungt Sovjet?

– Jeg husker at Mosse Jørgensen, den tidligere rektoren ved Forsøksgymnaset, ble veldig skuffet da hun forsto at jeg ikke var fra østkanten. Men hva har det å si? Kan ikke en vestkantgutt også få kjempe mot verdens urettferdighet? Vysotskij selv var sønn av en oberst, og løy seg nærmest til en arbeiderbakgrunn. Men det forringer ikke hans gitarpoesi. Han drakk forresten heller ikke mer enn russere flest.

– Den norske visebølgens litt bortskjemte og kosete vestkantvri ble vel likevel noe av årsaken til at den mistet sin opprørsstyrke?

– At visebølgen ble såpass kort i Norge har ingenting med vestkant, fotformsko eller Sigrun Berg å gjøre. Ikke etter min mening i hvert fall. Vystoskij hadde vært utenkelig uten Russlands 1000 år gamle litteratur- og teatertradisjon. Hos oss er den drøyt 100 år. Også hos svenskene er den mye lenger, og står enormt sterkt. Jeg er så lei av latterliggjøringen av visebølgen og sekstiåttere og det politiserte 70-tallet. 70-åra var en veldig fin tid. Jeg har sunget i mange politiske samlinger til inntekt for et politisk syn, og er stolt av det. Mange av dem som nå former norsk utenrikspolitikk, har sin bakgrunn i nettopp slike samlinger som alle nå harselerer over. Jeg er sikker på 70-åra kommer til å bli oppjustert.

Jørn Simen Øverli driver i dag Viseklubben Josefine sammen med Kari Svendsen og Lars Klevstrand. Klubben har et omfattende ukentlig program. Men publikum må vel sies å være overlevere fra 68- generasjonen.

– Grunnstammen er 68-ere. Men gjennomsnittsalderen er 35 år. Jeg har lurt på hvorfor det liksom lukter vondt av viser. En rask definisjon av en vise er at tekst og melodi er likeverdig. På sitt beste kan en vise si mer enn en hel roman. For å sitere Dagbladets Fredrik Wandrup: «Dagens rockemusikere er også en slags visesangere, bare mye feigere. De reiser i flokk.» Det er veldig presist sagt. En vise er noe du bærer med deg. Den bare er der.

– Det er vel likevel slik at en del av visebølgen hadde tekster som i dag er altfor lett å parodiere?

– Ekstreme utslag fantes overalt. Håpløse agitatoriske tekster som «Fløtt deg EEC, du står i veien for sola». Eller visebøker med titler som «Sanger fra folkets kamp». Det er klart det ikke fenger i dag. Men akkurat de tingene er blitt stående og ødelegger for at det ble laget fantastiske saker. Arnljot Eggen, for eksempel, er vår største proletarvisedikter. Han ble forbudt i NRK, med tekster som «når skiten faller i direktørens hatt, så får vi en miljødebatt». Den er jo brennaktuell. Vysotskij kalte selv viser for poesi over et rytmisk grunnlag, og Eggen skrev stor poesi.

Kan man fortsatt tro på visas sprengkraft? Øverli mener det:

– Jeg VET at kunst kan forandre verden. I Norge er den bare pynt. Et helt opplagt eksempel er Sør-Amerika. Der kan du SE at sanger har vært med på å forandre verden. Violetta Para er et godt eksempel, den chilenske sangeren som skrev «Gracias à la Vida», jeg vil takke livet.

– Et problem for en sterkt politisk engasjert kunst er vel at budskap og moral ofte stopper det frie kunstneriske innhold og uttrykk og forringer det?

– Det er der Vysotskij er spesiell. Som Woody Guthrie i USA, Bob Dylans store forbilde. Begge nådde ut i både dybde og bredde. Vysotskij skrev på to plan. Tilsynelatende enkelt og folkelig.

Men med en dobbeltbunn som også nådde de intellektuelle. På sitt beste er visen er det stedet hvor høy og lavkultur møtes, og det er viktig å bruke sjangeren.

Jørn Simen Øverli er også kjent for sine tidlige kontroversielle tolkninger av Alf Prøysen, som han anser som Norges største visesanger, og en parallell til Vysotskij.

– Det kunstneriske utrykket er helt forskjellig, men også Prøysen klarte å formidle en folkelig kultur, det såkalt enkle, med et underliggende komplisert poetisk uttrykk. Ibsen er for det intellektuelle borgerskap, D.D.E. for folket. Men ingen kunstner i Norge har berørt så mange som Alf Prøysen. Prøysen var ingen protestsanger, han var en outsider og opprører. I likhet med Vysotkji ville han at publikum skulle bli urolige, tenke og bli provosert.

Cathrine Krøger

er litteraturanmelder i Dagbladet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media