En ensom ting

Samler du en gruppe rimelig kvalifiserte boklesere, er det raskt gjort å bli enig om hva som er god litteratur. Hva som er dårlig, går enda raskere. Verre er spørsmålet om hvilke som er best. Alle virkelig gode bøker har et element av provokasjon i seg. Da bør jo også noen bli provosert.

  • Men det er også en annen faktor. Når man skifter fokus fra spørsmålet om den gode litteraturen til spørsmålet om den beste, blir spørsmålet personlig. «Det gode» bestemmes av en felles akseptert kode, som skifter langsomt og tilnærmet organisk. «Det beste» er et spørsmål om personlig kjemi mellom én leser og én bok. Da snakker vi ikke lenger om estetikk, men om bekjennelse. En ærlig liste over hvilke bøker som har betydd mest, forteller mer om leseren enn om det leste.
  • Men. Oppriktighet er også en spennende maske. Så her, på oppdrag, er en liste:

Og bekjennelser blir fort private. Vi vrir oss som åler for å slippe unna, griper til ironi og «grep». For tenk om vi plutselig skulle synes? «Det beste» er en ensom ting.

1) Knut Hamsun: «Mysterier»

«Mysterier» er selvsagt en bok fra det 20. århundre. Hamsun begynte bare århundret før de fleste. Og det er aldri for seint å kjøpe seg en gul dress. Er årstallet avgjørende, ta «Konerne ved Vandposten». Det er også en umulig bok.

2) Johan Borgen: «Lillelord»

Dersom du er ung, på siden av nesten alt, og føler deg både ufattelig større og hjelpeløst mindre enn verden rundt deg, er dette boka.

3) Tor Åge Bringsværd: «Syvsoverskens dystre frokost»

Det er lov å leke. Husk det. Det er lov å leke.

4) Jens Bjørneboe: «Frihetens øyeblikk»

Mennesket er grusomt av natur. Derfor kultur. Men, i ettertid: Bjørneboes dypere innsikt i menneskets natur handlet om «dem», ikke oss, slett ikke meg. Bjørneboes dommedag holdt han helst over andre.

5) Olaf Bull: «Samlede dikt»
For en som verken er glad i rim, rytme eller metafysikk, er det underlig å bli fanget av mothakene i Olaf Bulls dikt. Like underlig å oppdage at man trygt kan lese videre hos Gunvor Hofmo.

6) Aksel Sandemose: Flere

En gang, for lenge siden, gjorde jeg noe utilgivelig. Jeg husker ikke lenger hva det var, men det var jeg som gjorde det. For det har Sandemose fortalt meg.

7) Dag Solstad: «Ellevte roman, bok atten.»

Ved første lesning ble jeg rasende. Det har jeg vært siden, boka har gitt meg et helt nytt ubehag. Om avmakt. Kanskje om å se, om ikke å bli sett. Om å melde seg ut. En forferdelig bok.

8) Tarjei Vesaas: «Vindane»

Noveller. Det er mulig å være åpent sansende, ubarmhjertig ærlig, og glad i menneskene. Samtidig.

9) Hans Herbjørnsrud: «Hallgrim Flatin 1966»

Det sies at depresjon ikke kan beskrives, siden det er en tilstand der ord ikke gir mening. I så tilfelle finnes ikke denne lange novellen. Men det gjør den.

Er dette de beste norske bøkene fra det siste hundreåret? Kanskje ikke. Men på ett tidspunkt var de viktigst. Da fungerte de ikke som dikt, men som brekkstenger til lukkede rom. Og som verktøy man ikke lenger trenger, skriker jeg også etter å ta avstand fra dem. Så noen liste over de verste trenges ikke. Det er bare å snu denne.

Send inn dine forslag til århundrets beste bok.