Overdiagnostikk: Man må skille mellom økning i antall diagnoser og økning i reell sykdom. For mange sykdommer ser vi nå en epidemi av diagnoser, ikke reell sykdom.
Overdiagnostikk: Man må skille mellom økning i antall diagnoser og økning i reell sykdom. For mange sykdommer ser vi nå en epidemi av diagnoser, ikke reell sykdom.Vis mer

En epidemi av diagnoser

Kreftregisteret opprettholder en forestilling i befolkningen om at vi står overfor en reell epidemi av farlige kreftsykdommer. Men en langt mer plausibel forklaring på tallene fra kreftstatistikken er overdiagnostikk.

Meninger

Kreftregisteret offentliggjorde i mai i fjor sin årlige rapport over status i Norge, «Cancer in Norway 2012». Rapporten er på nesten 100 sider med tekst, kurver og tabeller. Innledningsvis kan vi lese at forekomst av kreft (rater) er økt med 120 prosent fra 50-årene for menn, og 60 prosent for kvinner. Noen kreftformer, som kreft i magesekk og livmorhals, er gått tilbake, men de fleste kreftformer er økt betydelig i forekomst. Ondartet føflekkreft blant menn har økt med en faktor på hele 11. Lungekreft øker hos begge kjønn, det samme gjør tykktarmskreft.

I forordet kan vi videre lese at noen allmennleger er bekymret for at kreftscreeningprogrammer kan gjøre befolkningen mer engstelig. Men en viss mengde angst i befolkningen kan være nyttig: noe bekymring må man ha for å oppdage kreft før svulsten er blitt for stor, får vi vite.

Vår bekymring går langt utover dette. I rapporten beskrives forekomst og overlevelse av kreft på en måte som etterlater et inntrykk av at vi står overfor en svær epidemi av farlig kreftsykdom, langt utover det som ville være naturlig for en aldrende befolkning. Men heldigvis redder helsetjenesten mange med tidlig undersøkelse og behandling, slik at overlevelsen av kreftsykdommer øker betydelig.

Rapporten beskriver knapt en annen og langt mer plausibel forklaring på økningen i forekomst og overlevelse, nemlig overdiagnostikk. Ordet er nevnt to ganger i forordet. Det er alt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Se for deg følgende: kreftceller finnes hos mange mennesker uten å gjøre skade. Mange kreftsvulster vokser ikke, de er små og forblir små. Mange svulster går faktisk helt tilbake av seg selv. Folk blir gamle og dør av noe annet. Plutselig oppfordres helsepersonell til å lete etter kreftceller og kreftsvulster. Friske kalles inn og sjekkes av leger, apotek og andre som bare vil godt. Vi finner kreft. Og vi finner mye! Vi klapper oss selv på skulderen. Vi ser at kreftsyke lever lenger. Tidligdiagnostikk og tidlig behandling av kreft virker. Eller gjør det ikke det?

Ved hjelp av moderne screeningtester og undersøkelser kan man påvise kreftceller og celleforandringer som uoppdaget og ubehandlet verken ville ført til sykdom eller død. Dette kaller vi overdiagnostikk. Men når en svulst først er funnet, kan man ikke la være å behandle den fordi man ikke kjenner det reelle sykdomspotensialet i den konkrete svulsten. Problemet er at behandlingen ofte er svært omfattende, og innebærer noen ganger store kirurgisk inngrep med fare for komplikasjoner, samt flere og langvarige behandlingsserier med cellegift og stråling.

Internasjonalt er det meget stor interesse for overdiagnostikk. Sannsynligvis skyldes mye av den økningen i forekomst av prostatakreft, brystkreft, skjoldbruskkjertelkreft og føflekkreft som vi ser i Norge, nettopp overdiagnostikk. Men forskere kan dessverre ennå ikke tallfeste dette. Overdiagnostikk kan bare undersøkes og måles i store befolkningsgrupper retrospektivt, dvs for hendelser tilbake i tid.

I tall på forekomst av personer med en kreftdiagnose, vil man inkludere de personer som har kreftceller eller kreftsvulster som aldri ville komme til å gi sykdom eller død. Vi vet ikke hvor mange dette dreier seg om, men vi vet at forekomsten av kreftdiagnoser i befolkningen er høyere enn tallet på dem som reelt har en kreftsykdom som senere i livet gir symptomer eller i noen tilfeller også forårsaker pasientens død.

Når det gjelder begrepet overlevelse, beregner man hvor mange som overlever over et gitt antall år blant dem som får diagnosen kreft. Man inkluderer med andre ord også de som er overdiagnostisert, dvs de som får påvist en svulst som egentlig aldri ville gitt sykdom eller død. Dette skjer spesielt for de kreftformer vi er aktivt ute og leter etter i et tidlig stadium, f.eks. brystkreft ved mammografiscreening, prostatakreft gjennom PSA målinger, ved opportunistisk screening av føflekker i apotek, samt ved svulster som oppdages tilfeldig gjennom moderne undersøkelsesmetoder som ultralyd og CT/MR undersøkelser (såkalte insidentalomer). For disse tilstandene gir altså overlevelsestallene et helt feilaktig bilde av utviklingen.

En tredje og mer gyldig parameter på utviklingen av såvel forebygging mot som behandling av ulike kreftformer, er dødelighet. Her snakker vi om de harde endepunkt: hvor mange dør innenfor en gitt tidsperiode av de ulike kreftsykdommene? Dette er et uttrykk for omfanget av alvorlig sykdom og prognosen for de ulike kreftsykdommene. Dersom en kreftsykdom virkelig øker i forekomst, vil man forvente at dødeligheten øker, i hvert fall inntil nye og mye mer effektive forebyggings- og behandlingsmetoder måtte komme.

Hvordan er så utviklingen i dødelighet av kreftsykdom i Norge? I følge Kreftregisterets egne tall, er dødeligheten synkende for begge kjønn når man ser alle kreftsykdommer over ett. Noen ganske få kreftformer gir en økt dødelighet, det gjelder bl.a. kreft i spiserør, leverkreft, samt lungekreft og bukspyttkjertelkreft hos kvinner. Det er bekymringsfullt. For alle andre kreftformer ser vi enten helt stabil eller redusert dødelighet. For kreft i magesekken ser vi en svært gledelig reduksjon i dødelighet sammen med redusert forekomst. Det samme ser vi for livmorhalskreft.

Men vi ser også en påfallende stabil og delvis redusert dødelighet for flere av de kreftformer som øker i forekomst. Det gjelder føflekkreft, brystkreft hos kvinner, prostatakreft og skjoldbruskkjertelkreft. Denne reduksjonen i dødelighet kan ikke forklares bare med nye og bedre forebyggings- og behandlingsmetoder. Alt tyder på at helt ufarlige svulster og celleforandringer er inkludert i disse tallene.

Dette skriver Kreftregisteret intet om. I rapporten er det mange sider med tekst og tabeller om økning i forekomst og overlevelse, mens paradoksene i utviklingen i dødelighet de siste årene ikke er omtalt. Denne utviklingen kommer kun fram i tabeller og vedlegg.

Overdiagnostikk og overbehandling kan bare skade. Man må skille mellom økning i antall diagnoser og økning i reell sykdom. For mange sykdommer ser vi nå en epidemi av diagnoser, ikke reell sykdom.

Hvorfor problematiserer ikke Kreftregisteret disse paradoksene? Hvilken interesse har Kreftregisteret i å opprettholde en forestilling i befolkningen om at vi står overfor en reell epidemi av farlige kreftsykdommer?