En europeisk pådriver

I en kronikk av 20. oktober som både inspirerer og irriterer, drøfter rådgiver i UD, Knut Frigaard, en rekke problemstillinger i forbindelse med Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), demokrati og valg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Kronikken åpner for perspektiver som er interessante og nyttige. Det er flere grunner til at det er viktig å diskutere OSSE, blant annet at organisasjonen (ennå) ikke er noen forvitret dinosaur, men befinner seg i en stadig utvikling når det gjelder å etablere og strukturere institusjoner og mekanismer for å takle de stadig mer utfordrende oppgavene den tillegges. Dessuten begynner tiden å nærme seg for Norges formannskap i OSSE (1999); allerede ved årsskiftet går Norge inn i OSSEs ledelsestroika og «blir dermed ansvarlig for organisasjonens aktiviteter på en annen måte enn som menig medlem», som Frigaard påpeker.

Frigaard diskuterer valgobservasjon og valgrådgivning innen rammen av OSSE med spesiell referanse til organisasjonens engasjement i forbindelse med valgene i Albania og Serbia i år. Frigaards kritikk av disse to operasjonene munner ut i en generell kritikk av OSSE for å blande «valgobservasjon/rådgivning basert på menneskerettighetene og en etisk standard og politisk pragmatisme» samt noen råd til hvordan OSSE i fremtiden bør forholde seg til situasjoner som dem i Albania og Serbia. Dessverre synes jeg ikke Frigaards analyser av situasjonene i Albania og Serbia samt OSSEs befatning med disse, er spesielt opplysende. Kronikken er preget av en gjennomgående mistro til og forakt for «politisk pragmatisme», og en tilsvarende opphøyelse av juridiske prinsipper som skal gjelde på tvers av sosiale, kulturelle og politiske forhold. Hovedproblemet med dette er at OSSEs fremste kjennetegn er at det er en politisk organisasjon: dens dokumenter og avtaler er ikke juridisk bindende, slik for eksempel Europarådets konvensjoner er det. I praksis betyr dette at OSSE er en organisasjon som involverer seg direkte i en rekke konfliktområder i Europa og Sentral-Asia, på en måte der en sterk sikkerhetsorientering på den ene siden går sammen med et fokus på menneskerettigheter, demokratisering og dialog på den andre. Noe som har kjennetegnet OSSE de siste årene er en økende oppfatning av at disse to tingene er nøye forbundet; dette har medført et nytt og utvidet sikkerhetsbegrep, samtidig som det har medført en mer aktiv innsats i menneskerettighetsspørsmål fra organisasjonens side. En diskusjon om OSSE må ta utgangspunkt i dette premisset for å ha noen hensikt. Derfor tror jeg det er viktig å se en gang til på de viktige problemstillingene som Frigaard tok opp.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer