Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En evig taper?

At den islandske forfatteren med det slagkraftige navnet Sjón får Nordisk Råds litteraturpris, er det ingenting å si på. Sjón er en ung forfatter med et eksplosivt talent -   virksom i flere sjangere, aktiv så vel på rockscenen som i skrivestua, der han forfatter sine originale romaner.

Men hva med Stein Mehren?

I GÅR FORMIDDAG var det neppe lett å være ham. Siden debuten med «Gjennom stillheten en natt» (1960) har Mehren vært en av våre mest betydelige lyrikere. «Imperiet lukker seg» fra i fjor var en verdig nominasjon, og ingen ville opplevd det som en litterær skandale om den hadde fått prisen.

Snarere tvert imot.

Samtidig går det knapt an å hevde at Mehren hadde fortjent prisen bedre enn Sjón. Slike sammenlikninger blir alltid håpløse og irrelevante.

UANSETT MÅ DET nødvendigvis oppleves som et nederlag for Stein Mehren å ikke få prisen. Det gjør ikke situasjonen lettere at dette er sjette gang han erfarer det samme. Seks utmerkede diktsamlinger har vært nominert -   samtlige er blitt veid og funnet lettere enn en annen kandidat.

Å bli nominert seks ganger uten å bli tildelt prisen er en selsom rekord å holde. Den danske lyrikeren Henrik Nordbrandt hadde en liknende erfaring. Han ble nominert fire ganger -   og den fjerde gangen lyktes det. Han fikk prisen. Han var imidlertid såpass psyket ned av de tre foregående nominasjonene at han hadde flyktet fra offentligheten og gjort seg utilgjengelig. Da det glade budskapet kom, var han ikke å finne.

REAKSJONEN ER forståelig. Det er noe ydmykende i dette ufrivillig å bli sendt ut i en konkurranse igjen og igjen og få stempel som en slags evig taper. Men hva skal man gjøre? De som velger ut, mener selvsagt at de har valgt rett kandidat. Skal man skåne en forfatter etter et visst antall nominasjoner? For eksempel Mehren? Eller skal man pukke på at denne lyrikeren fortjener prisen og nominere ham igjen? For sjuende gang?

På mange måter er jeg glad for at det ikke er jeg som skal treffe det valget.