AFGHANISTAN: Norske ISAF soldater og lokale gutter i landsbyen Juma Bazar i Faryab provinsen nordvest i Afghanistan i 2008. foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
AFGHANISTAN: Norske ISAF soldater og lokale gutter i landsbyen Juma Bazar i Faryab provinsen nordvest i Afghanistan i 2008. foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Norge i krig

En fallitterklæring

Ingen vil snakke om de mulige bruddene på folkeretten i forbindelse med den mangeårige innsatsen i Afghanistan.

Meninger

Siden det regjeringsoppnevnte Afghanistanutvalget la fram sin rapport (NOU 2016:8 «En god alliert- Norge i Afghanistan 2001-2014») om Norges militære og sivile innsats i Afghanistan i juni i fjor, har Afghanistankomiteen arbeidet hardt for å få en åpen og bred debatt om ekspertutvalgets funn og konklusjoner. Gjennom invitasjon til møter, høringsinnspill, kronikker og debattinnlegg har vi forsøkt å få politikerne i tale, særlig om de vanskelige spørsmålene, som blant annet knytter seg til mulige brudd på folkeretten i Norges Afghanistan-innsats.

Det har vist seg nærmest umulig å få politikerne, uavhengig politisk tilhørighet, til å ta debatten. Afghanistankomiteen ønsker ikke å spekulere i om dette kan ha sammenheng med at samtlige partier på Stortinget, med unntatt av MDG, har sittet i regjering i løpet av perioden Norge har bidratt med militære styrker i Afghanistan. Det kan like gjerne ha med den såkalte «konsensus-linjen» i norsk utenrikspolitikk å gjøre, samt ordningen med lukkede høringer i utvidet utenriks- og forsvarskomité, som effektivt hindrer offentlig debatt rundt Norges deltagelse i internasjonale militære operasjoner.

Lanseringen av stortingsmeldingen «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk» var derfor første anledning Afghanistankomiteen hadde til å spørre regjeringen, ved utenriksminister Børge Brende og forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide, om hva de tenker om de kritiske spørsmålene knyttet til folkeretten som stilles i Godal-utvalgets rapport.

Vi spurte hvordan Norge skal sikre at folkeretten forsvares og styrkes, når vår nærmeste allierte, USA, stadig opererer i folkerettslige gråsoner, med blant annet den utstrakte dronebruken, feilbombinger av sykehus og sivile, og de såkalte «kill or capture» listene hvor sivile ble ført opp som mål.

Til tross for at dette er sentrale folkerettslige spørsmål som også trekkes fram i Godal-utvalgets rapport, ble spørsmålet blankt avfeid av både forsvarsministeren og utenriksministeren.

Vi fikk høre at det aldri hadde vært noen folkerettslige spørsmål knyttet til Afghanistan, og fikk i stedet en lekse om NATOs artikkel 5 og 9/11, som utgjorde det folkerettslige grunnlaget for den amerikansk-britisk ledede invasjonen av Afghanistan i 2001- altså det som på fagspråket kalles jus ad bellum.

På denne måten avfeide utenriksministeren og forsvarsministeren alle de folkerettslige dilemmaene knyttet til jus in bello, som henviser til hvordan makt kan anvendes i væpnet konflikt, som vårt spørsmål dreide seg om. På bakgrunn av dette svaret lurer vi på om regjeringen har god nok oversikt over de folkerettslige prinsippene, eller om de i verste fall ikke tar de folkerettslige dilemmaene Norge står overfor på alvor.

På samme måte lider Veivalgsmeldingen under manglende refleksjoner knyttet til folkeretten. Meldingen henviser til folkeretten, men uten å drøfte dilemmaene Norge står overfor. I meldingen vektlegges folkeretten som viktig for Norge. Blant annet står det at «Vi må arbeide for at verdens stater anvender og respekterer folkeretten», og at «Norge forventer at andre stater også følger folkeretten». Hvordan Norge best kan sikre at vi selv følger folkeretten, diskuteres imidlertid ikke i meldingen.

Det drøftes ikke, som etter vår oppfatning er et av de mest sentrale spørsmålene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk nå, hvordan Norge skal balansere målet om å styrke vår allianse- og sikkerhetspolitikk, med målet om å styrke og konsolidere folkeretten, når vi på bakgrunn av erfaringene fra Afghanistan vet at alliansepolitikken kan tvinge Norge inn i folkerettslige gråsoner.

Det som står om folkeretten i Veivalgsmeldingen blir dermed stående som tomme lovnader, mens allianse- og sikkerhetspolitikken blir stående som det viktigste veivalget for regjeringens utenrikspolitikk.

Vi mener dette er en fallitterklæring over folkeretten, og for Norge som fredsnasjon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook