En families dødsdrift

Dramaet om Brontënes død er moderne, fysisk teater i Gard Eidsvolds presise produksjon.

TEATER: Familien Brontë, med forfatterdøtrene Charlotte, Emily og Anne, og med bror og far i samme hus, er et av litteraturhistoriens mer interessante emosjonelle drivhus. Inspirert av dette miljøet har Hans Petter Blad skrevet det han kaller et melodrama, som i går hadde premiere med Oslo Moderne Teater i regi av Gard Eidsvold, stifteren av teatret. Oslo Moderne Teater har tidligere satt opp «Sult» og «Terje Vigen». Nå er de på Torshovteatret med sin versjon av Brontë-sagaen.

Mellom publikum og scenen er en lang benk med løk. Bak benken tre søstre Brontë. En leker med en spå. En hakker gulrøtter. En vurderer seg i speilet. Broren, spilt av Espen Reboli Bjerke, har boksehansker på, han havner alltid i krangel på puben. Midt iblant dem faren, en prest mest opptatt av å skyte mot kirkeklokkene med pistol. Sigmund Sæverud treffer sin prests blanding av myndighet og hjelpeløshet.

Kropp før ord

Forestillingen starter nesten ordløst - på de første minuttene defineres og skapes et fysisk teaterspråk, før ordene slippes inn. Det er fascinerende å lære dette presise scenespråket, med et fysisk melodramatisk uttrykk: Her gis følelsene kropp, før ord. Og det fungerer, i et drama med utgangspunkt i en familie som uttrykte seg nettopp gjennom ordene. Alle de fire overlevende søsknene skrev. Broren malte også, når han ikke drakk eller tok opium. To eldre søstre var allerede døde, og på ett år døde tre av de fire gjenlevende. Faren, presten, overlevde sin kone og alle sine seks barn.

Blads tekst og Gard Eidsvolds regi er inspirert av historien om Brontëne. Den er ikke biografisk. Som skuespill handler dette om en families kollektive dødsdrift, om en egen gjensidig omsorg i et miljø der følelser knapt kan finne uttrykk eller gis annet språk enn diktning på små lapper, en emosjonell trykkoker der alt til sist kokes til døde. Mer enn bare spisevegring er det her livsvegring vi ser i Blads drama. Cathrine Borkenhagen, Stine Varvin og Cecilie Mosli gjør fine portretter av de tre søstrene, alle med gjennomarbeidet renhet i sitt uttrykk.

Viktig tilskudd

Duc Mai The spiller fint begge rollene som Charlottes forlovede og familiens lege, mellom dem skaper han lyder som underbygger de undertrykte følelsene til familien. Dette er moderne, fysisk teater i Gard Eidsvolds gjennomarbeidete, presise produksjon - et viktig bidrag til vårt teatermiljø.