En fange for sin tid

Den 11. juni 1992 ble forfatteren, politikeren og menneskerettighetsforkjemperen Yehude Simon Munaro arrestert av en avdeling av antiterroristpolitiet i Lima mens han satt i sin bil i en av gatene i byen. Dagen etter ble kontoret hans ransaket, og flere av hans medarbeidere ble arrestert.

Ifølge antiterroristpolitiet, Direccisn Nacional contra el Terrorismo, ble Simon arrestert fordi politiet tidligere under en husundersøkelse hos en av lederne av terroristorganisasjonen MRTA (Movimiento Revolucionario Tupac Amaru) fant en diskett som satte Simons organisasjon Patria Libre i forbindelse med Tupac Amaru. Ingen andre dokumenter kan påvise en slik forbindelse, og lederen av Tupac Amaru, som soner en livsvarig fengselsdom, har benektet ethvert samarbeid eller kontakt mellom Patria Libre og hans egen gruppe.

Til tross for dette dømte en spesialdomstol (Tribunal Especial) Yehude Simon til 20 års fengsel, og i dag, 7 år etter arrestasjonen, sitter han fremdeles i Castro-Castro sikkerhetsfengsel i Lima. Amnesty International, PEN, en rekke menneskerettighetsorganisasjoner og andre grupper har gang på gang påvist hvor urimelig dommen er, og på hvilket sviktende grunnlag den er fattet. Det hersker liten tvil om at Yehude Simon ble uskyldig dømt, og han sitter fengslet på politisk grunnlag, ikke minst fordi han gjennom hele sitt liv, både ved sin penn og sine politiske handlinger, har kjempet for større rettferdighet, for åpenhet, demokrati og for at menneskerettighetene skal bli respektert i hans eget land.

Yehude Simon ble født i Lima i 1947 og utdannet seg til veterinær. Under studietiden skrev han dikt, noveller og artikler med politisk og litterært innhold. Etter avsluttet universitetsutdannelse arbeidet han først i flere år i landbruksdepartementet og senere som dosent ved Pedro Ruiz Gallo-universitetet i provinsen Lambayeques. I 1978 utgav han en bok om den kunstige befruktningens betydning for et fattig jordbruk. Han fortsatte også sin litterære virksomhet, og i en rekke artikler skildret han bøndenes tarvelige sosiale livsvilkår i Peru og den etniske diskriminering av indianerbefolkningen som fant sted. Han rettet samtidig skarpt lys mot de sosiale forholdene i slumstrøkene i storbyene i Peru. I 1980 ble han ordfører i Lambayeques veterinærmedisinske forening, og året etter rektor ved det medisinske fakultet ved Pedro Ruiz Gallo-universitetet. I 1980 gav han ut boka «Estudios socio-economicos del campesino lambasyecno», der han skildrer forholdene til de fattige jordarbeiderne og bøndene i provinsen Lambayeque. Han trekker her den konklusjon at jorda i provinsen må fordeles på en helt annen måte dersom en skal ha noe håp om å gi de fattige en mer menneskeverdig tilværelse.

Simon startet sin politiske karriere i 1980, ved å stille som kandidat til borgermesterstillingen i provinshovedstaden i Lambayeques for partiet Izquierda Unida, det forente venstre. To år senere ble han valgt inn i kongressen, det vil si nasjonalforsamlingen, for samme parti. Mens han var medlem der, satt han hele tiden i justis- og menneskerettighetskommisjonen og arbeidet ivrig for menneskerettighetssaker. I denne tiden var han redaktør i ukemagasinet Cambio og gav ute en rekke dikt, essays, noveller og artikler både i sitt eget tidsskrift og i andre publikasjoner. Dette var i nedgangstiden under president Alian Garcias regjering, da de fattigste 20 prosent av befolkningen ikke mottok mer enn 1,9 prosent av landets totale inntekter. Inflasjonen var i en toårsperiode 3000 prosent, og realinntektene sank i samme periode med 60 prosent. Alle de høyere stillinger i staten, delstatene og lokalforvaltningen ble bekledt av medlemmene av overklassen og mellomklassen, og indianerne var for en stor del et eiendomsløst og undertrykket proletariat.

Men de skulle snart få sine hardtslående og militante talsmenn gjennom geriljabevegelsen Sendero Luminoso.

Det var på denne tiden, i 1988, at Yehude Simon gav ut sin klassiker «Estado y Guerrillas en Peru», som beskriver forholdene mellom myndighetene og geriljaen og gjør greie for den historiske og sosiale bakgrunn for geriljabevegelsen. Denne boka blir brukt som lærebok ved flere universiteter i USA og Canada.

I disse årene forstod Yehude Simon Munaro også at man måtte søke å løse krisene gjennom andre politiske midler enn dem man til nå hadde tatt i bruk. I 1989 dannet han derfor, sammen med andre radikale medlemmer av Det forente venstre (UI), en fraksjon som kalte seg Folkets revolusjonære blokk, BPR. I 1991 brøt Simon så ut av UI og var med på å danne et nytt parti på venstresiden, eller en blokkdannelse, som kalte seg Patria Libre, Det frie fedreland. Her ble han visepresident.

Yehude Simon trodde på samtalen og ønsket å skape en dialog med geriljaen i Peru. En fortsatt konfrontasjon med geriljaen ville være en nasjonal ulykke for Peru, hevdet han. Derfor ville han myke opp og menneskeliggjøre et regime der demokratiet var en tynn overbygning over et undertrykkende fåmannsvelde, dominert av de militære.

Hans politiske motstandere, som lenge hadde fryktet den frittalende menneskerettighetsforkjemperen, fant nå midler som kunne kneble ham. En politirapport ble laget ferdig og stemplet ham ikke som den mekleren han ville være, men som en forræder av demokratiet som ønsket å samarbeide med en kommunistinfiltrert og voldelig undergrunnsgruppe, og som derfor støttet dem.

Under arbeidet med å samle underskrifter for den nye alliansen, begynte politiet å sette i gang husundersøkelser hos en rekke av de personer som hadde tatt initiativet til partiet, Patria Libre. Simon oppholdt seg i Sveits på en konferanse da disse aksjonene ble innledet. Han vendte imidlertid straks hjem, og ble umiddelbart arrestert på gaten i Lima. Kort etter gjorde den nye presidenten Alberto Fujimori statskupp, satte landets grunnlov til side, oppløste parlamentet og arresterte en rekke politiske motstandere. De andre lederne i Patria Libre ble etter hvert sluppet fri, men Simon ble som nevnt dømt til 20 års fengsel for å ha hatt kontakt med geriljaen Tupac Amaru. Politiet fant noen eks-emplarer av tidsskriftet Cambio i hjemmet til Simon som han oppbevarte for en venn. Bladet hadde blitt revolusjonært etter at Simon hadde forlatt redaktørkrakken, og beslaget ble tatt som et bevis på at Simon var MRTAs mann. Under rettssaken fikk han ingen forsvarsadvokat, og dommerne bar hetter over hodet. De to øvrige rettsinstansene i landet godkjente dommen, og Yehude Simon ble sperret inne i Miguel Castro-Castro sikkerhetsfengsel i utkanten av Lima.

De to siste bøkene til Yehude Simon har utvilsomt bidratt til å tegne et enda tydeligere bilde av hans profil. Diktsamlingen «Habla una vez mas» (Å tale en gang til) ble utgitt i 1995 og inneholder dels dikt som har stått i ulike tidsskrifter tidligere, dels er det nyskrevne dikt som handler om smertene dikteren føler ved innesperringen og savnet av sin elskede.

I fjor gav Simon ut novellesamlingen «El pasajero», en rekke fortellinger om enkeltskjebner hvis endestasjon foreløpig er fengselscellen. I både diktene og novellene lyser en sterk tro på menneskets muligheter og evne til å verne og styrke de åpne og solidariske sidene av sin personlighet. Samtidig skildrer han de svarte avgrunnene i oss, driften mot selvutslettelse, trusselen som angst og ensomhet utgjør mot den menneskelige verdighet.

Forholdene i Peru er ikke bedret de årene Yehude Simon har sittet i fengsel. Minst 12 millioner av landets innbyggere lever i fattigdom og fører daglig en kamp for å greie seg. Fattigdommen har trolig økt under «fujimorismen», og privatisering av statsbedrifter og statsforetak og avbyråkratisering har redusert tallet på arbeidsplasser. Det sitter trolig fortsatt mellom 4000 og 5000 fanger i fengslene i Peru, av politiske årsaker. Det er ikke uten grunn av Amnesty International har satt sitt skarplys nettopp på Peru i året 1999. Vi håper at DnFs ytringsfrihetspris til Yehude Simon både skal bidra til å inspirere den kampen han og hans venner fører for å få ham frigitt og til å styrke arbeidet med å bedre vilkårene for ytringsfrihet og menneskerettigheter i Peru.