ROMAN NUMMER TO: Christian Refsum er ute med sin fjerde skjønnlitterære bok. Han har skrevet fortellinger, dikt og en roman tidligere. Han har ellers flere fagbøker bak seg om litteratur og film. Foto: OKTOBER
ROMAN NUMMER TO: Christian Refsum er ute med sin fjerde skjønnlitterære bok. Han har skrevet fortellinger, dikt og en roman tidligere. Han har ellers flere fagbøker bak seg om litteratur og film. Foto: OKTOBERVis mer

En far, en sønn og et glass whisky

Det hadde vært en bra ting for alle om dette ble en av bokhøstens vinnere.

||| ANMELDELSE: Et lite stykke ut i Christians Refsums fine, fine, fine nye roman «Løftet» står den ene av de to hovedpersonene og skjenker seg et glass whisky. Han er faren.

I rommet ved siden av ligger sønnen Knut og sover. Sønnen er 13 år. Det er første gang de to er ordentlig sammen.

Whiskyen klukket lunt
De er på tur i fjellet. De skulle vært i byen, skolen har begynt. I stedet vandrer de fra hytte til hytte. Hyttene eier de ikke selv. Men faren sier at det ikke gjør noe å bo i dem hvis de to «oppfører seg rimelig». Det vil si vasker etter seg og ikke tømmer hermetikkforrådet før de drar.

Denne kvelden har de kommet til et palass av et sted, og faren bestemmer seg for å ta en drink. «Whiskyen klukket så lunt når den rant ut av flaska, som den var en hund som ble kjælt med. Hvor kom den tanken fra? Noe han hadde lest?»

Dagligtale
Vendingen er typisk for boka. «Løftet» er ei bok om å forsøke å oppnå en hverdag - skrevet i et språk som gjør alt for selv å tilhøre hverdagen. Når romanen en sjelden gang, som i sitatet over, tar i bruk det vi tenker på som et «skjønt» litterært grep, selv noe så enkelt som en sammenlikning, må altså hovedpersonen stusse og stoppe opp. At boka ikke gjør krav på skjønnhet gjør den desto vakrere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Resultatet er tvers gjennom alminnelig, med en kjerne av det kjedelige i seg. Men uten den kjernen hadde ikke «Løftet» oppnådd sin særegne tyngde og troverdighet - eller den fordringsløse skjønnheten som ligger i bokas skildring av de to menneskene, faren og sønnen, som innstendig forsøker å forplikte seg på hverandre, selv om de ikke alltid vet det selv.

Om å være voksen
Drinken blir begynnelsen på slutten av hytteturen. I dagene som følger innhentes de to av virkeligheten igjen, og dermed også sosialdemokratiets kantete omsorg. Christian Refsums forrige roman «Hvem vitner for vitnet?» utmerket seg gjennom kloke skildringer av to institusjoner som konsekvent karikeres når de opptrer litterært: universitetet og rusomsorgen.

En far, en sønn og et glass whisky

I «Løftet» er det likedan. «Det var voksent gjort,» sier politimannen til faren når han ber sønnen Knut om å bli med barnevernet.

For faren blir replikken til et slags motto. Resten av romanen er historien om det umake parets arbeid for å komme på beina. Men også en skildring av dem som forsøker å hjelpe dem.

Velferdsstatens godhet
Felles for dem alle, fra Knut og faren via barnevernsarbeideren og klasseforstanderen fram til naboen på andre siden av gangen, er at de forsøker å opptre voksent. Selv om de ikke alltid får det til. Både den litterære framgangsmåten og moralen er enkel, men resultatet er likevel en slags analyse av godheten - også velferdsstatens mulige godhet.

Altfor mange norske romaner handler om skadeskutte skikkelser som søker avstand. Denne handler om å forsøke å komme hjem, til hverandre, til menneskene, til hele det store og hverdagslige og ansiktsløse fellesskapet som er samfunnet. Når det på et tidspunkt er farens tur til å feige ut, ligger han i senga etterpå og forsøker å minne seg selv om hva alt sammen handler om:

«Uansett hva han gjorde, spilte det en rolle. Det var ikke likegyldig. Dette er noe jeg har visst lenge, tenkte han. Vi trenger ikke hverandre for at vi skal gå rundt og være lykkelige. Vi trenger hverandre for å løfte hverandre ut av dritten, eller rettere, for å få et påskudd til å løfte oss.»