IKKE LIKESTILT:  I liberale Norge burde likestilling av homofamilier være en realitet og ikke en drøm, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Scanpix
IKKE LIKESTILT: I liberale Norge burde likestilling av homofamilier være en realitet og ikke en drøm, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

En far og en pappa

Hvorfor har ingen av oss noen juridiske rettigheter til våre barn, nesten åtte måneder etter at de ble født?

«Vår hensikt har hele tiden vært å sørge for at alle som regner seg som foreldre, faktisk har juridiske rettigheter i forhold til barna de har omsorg for». Dette uttalte statsråd Audun Lysbakken onsdag da han prøvde å rydde opp i rotet han og Skattedirektoratet har skapt ved å be en av foreldrene fraskrive seg foreldreansvaret til sitt eget barn, for så igjen å stebarnsadoptere det samme barnet.

Dersom Lysbakken virkelig mener det han sier, er vi alle sammen enige, foreldre, tvungne steforeldre og myndighetene. Så hvorfor er ikke dette løst for lenge siden?

Men hva om løsningen ikke ligger i dagens lovverk eller terminologi? Jeg kjenner meg ikke igjen i begrepet «medfar». Jeg tror heller ikke mine døtre vil anse verken min mann eller meg som mindre far eller pappa enn den andre. Heller ikke begrepet «stefar» synes å passe i vår familie. Vi er ganske enkelt to døtre, en far og en pappa.

BLD og dagens lovverk vil nemlig putte vår lille homofamilie inn i et lovverk som krever en far og en mor, og slettes ikke to fedre eller to mødre. Derfor må man lage kunstige betegnelser som «medfar» eller «medmor». Realiteten hjemme hos oss og flere andre familier, ikke bare homofile familier, er at virkeligheten er en annen enn det regelverket som finnes. Vi er likeverdige. Det er ingen som «er med på lasset» eller som «får lov til å kalle seg». En far og en pappa, ganske enkelt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da vi bestemte oss for å utvide familien vår ved å få barn, var valget fattet av begge to. I Aftenposten argumenterer Berge Solberg, medlem i Bioteknologinemnda, for at man kan bruke argumentasjonen for selvbestemt abort for å fastslå hva som utgjør et barn eller foreldre i denne sammenhengen: «Når man først har bestemt seg for å bli foreldre, kan man ikke snu når man ser hvilket barn man bærer på. Foreldreskap er ubetinget. Og det ubetingede foreldreskapet oppstår ikke primært som følge av genetisk tilhørighet … »

Jeg er hundre prosent enig med Berge Solberg og utfordrer BLD, Lysbakken og Skattedirektoratet, eller andre direktorat de måtte finne på å sette på saken, til å finne løsninger på farskapsproblematikken som ikke gjør noen til andrerangs foreldre.

Alle i surrogatidebatten hevder de har barnets beste i mente. For meg er det en selvfølge, noe annet ville være horribelt. Spørsmålet er om det er jeg og min mann som vet hva som er best for våre jenter, eller om det er Lysbakkens og hans byråkrati? Selv Barneombudet vegrer seg for å gå inn i denne diskusjonen. Dersom det skulle vise seg at vi ikke har våre barns beste interesser i tankene, har man systemer og rutiner for å håndtere det, gjennom for eksempel barnevern. Men det er en annen diskusjon, som ikke har noe med farskap å gjøre.

I brevet Skattedirektoratet sendte til en rekke surrogatfamilier brukte de argumentasjonen at et barn, ifølge Barneloven, ikke kan ha to fedre. Men det kan de altså ha, både sosialt og juridisk gjennom dagens lovgivning om stebarnsadopsjon. Disse barna er til og med glade for å ha to fedre eller to mødre, og det er ingen undersøkelser som viser at barna er annerledes enn andre barn. Er det ikke da loven som må endres og ikke den juridiske familiesammensetningen?

Hva er galt med «Forelder 1» og «Forelder 2» i offentlige papirer? Man kan til og med bruke «Forelder 1/Mor» og «Forelder 2/Far», så hadde alle vært lykkelige og de heterofile rammene ble ikke rokket på. I liberale Norge burde likestilling av homofamilier være en realitet og ikke en drøm, slik det fremdeles er i Norge. Noe slikt bør man vel kunne forvente av en Barne- og likestillingsminister, og ikke minst en som ynder å kalle seg «homominister».

Da min mann og jeg ble foreldre var genetikken veldig lite viktig. Det var våre barn. Vi regnet oss begge som foreldre. Så hvorfor har ingen av oss noen juridiske rettigheter til våre barn, nesten åtte måneder etter at de ble født? Inntil videre tror jeg vi kommer til å fortsette å bruke far og pappa hjemme hos oss, med mindre noen departement har noe imot det.