En fare for utøverens rettssikkerhet

DOPING: Nordmenn tar avstand fra og støtter arbeidet mot doping. Stiftelsen Antidoping Norge, ADN, leder dette arbeidet i Norge. Stiftelsen ble oppnevnt av departementet i juni 2003 og finansieres gjennom det offentlige. ADN har bl.a. som formål å bekjempe doping og sikre at kontroll og påtalevirksomheten i dopingsaker foregår på en betryggende måte. ADN styrer i hht. Norges Idrettsforbunds lov. Her finnes det et eget kapittel om doping som er en oversettelse av det internasjonale regelverket. Dette ble sist oppdatert i juni 2004 og styres av det internasjonale antidopingbyrået, WADA.

DOPINGREGLEMENTET er spesielt. Innledningsvis slås det fast at dersom en idrettsutøver har et ulovlig stoff i kroppen er vedkommende dopet. Det spørres således ikke om han er skyldig eller ikke, det er innført et såkalt objektivt ansvar for hva en har i kroppen. Dersom idrettsutøveren kan bevise at stoffet er kommet inn i kroppen på en unnskyldelig måte og at han har vært tilstrekkelig aktsom, har han en mulighet til å bli frifunnet eller få redusert straff. Det er således åpnet for en individuell vurdering av det enkelte tilfellet.

NÅR EN UTØVERS dopingprøve viser seg å være positiv, gir dopinglaboratoriet beskjed om dette til ADN og til WADA. ADN har ansvaret for utredning av omstendighetene rundt dopingtilfellet. Gjennom dette arbeidet opprettes det direkte kontakt med utøveren, som blir hjulpet og bedt om å komme med en redegjørelse. Det oppstår lett et tillitsforhold mellom utøver og ADN i forbindelse med utredningen. Saksdokumentene fremlegges deretter for ADNs egen påtalenemnd. Dersom påtalenemnden finner grunn til å anmelde idrettsutøveren til Domsutvalget i NIF, skifter ADN plutselig identitet. Fra å være et nøytralt organ med et utrederansvar til beste for sakens fulle opplysning, fremstår det som saksøker i en straffesak mot utøveren. Rolleskiftet er pålagt etter regelverket og det er da særdeles viktig at ADN er seg sitt ansvar bevisst, der utøvers rettssikkerhet må ha førsteprioritet. Av NIFs lov, fremgår det at idrettsutøveren ikke har krav på å få dekket utgifter til juridisk bistand. Imidlertid kan Domsutvalget, når særlige grunner taler for det, oppnevne og bekoste forsvarer. M.a.o har Goliat egen advokat mens David må klare seg selv.

JEG HAR SELV representert en idrettsutøver i en dopingsak og erfart hvordan ADN skifter identitet. I sin iver etter å få utøveren dømt fremla ADN, gjennom sin egen offentlig godt betalte advokat, sakens dokumenter og fremhevet de bevis og argumenter som talte for umiddelbar suspensjon og utestengelse. Jeg har sett hvordan ADN misbrukte fortrolige opplysninger ved at de la frem egne referater fra fortrolige telefonsamtaler, spekulerte i faktum og unnlot å legge frem etterspurte dokumentasjoner. Dette er svært betenkelig ut fra et rettssikkerhetshensyn, da utøveren hadde hatt et fortrolig forhold til ADN gjennom saksgangen, for så å møte institusjonen som motpart.

EN ANMELDELSE fra ADN inneholder som regel en påstand om umiddelbar suspensjon og utestengelse i 2 år. En suspensjon for en idrettsutøver er et umiddelbart yrkesforbud, og de fleste utøvere har i sine standardkontrakter en bestemmelse om at utøveren kan sies opp med øyeblikkelig virkning ved et dopingtilfelle. Det sier seg selv at en suspensjon vil kunne ha svært store konsekvenser for en idrettsutøver som ofte har prestasjonslønn. Det er ingen betryggende saksbehandlingsregler som styrer prosessen og ivaretar grunnleggende rettigheter for utøveren. Domsutvalget er nødt til å finne passende saksbehandlingsregler, og det er tilfeldighetene som råder. På grunn av de dramatiske konsekvensene en dopingsak har for utøveren, skulle en tro at ADNs etiske standard burde være meget høy. Imidlertid mener jeg at ADNs rolleskifte og bevisfremleggelse dessverre heller må karakteriseres som et maktmisbruk. Dersom saksøkte blir dømt til suspensjon og/el. utestengelse, er systemet i tillegg så spesielt at en eventuell anke til Appellutvalget ikke har oppsettende virkning. Det vil si at utøveren må begynne å sone straffen før endelig dom foreligger.

UTØVEREN ER SKYLDIG i doping ved positiv prøve, og spesielle strafferegler gjelder etter NIFs lov. Da burde utøveren umiddelbart få status som siktet og rett til offentlig oppnevnt advokat. Slik det er ellers i samfunnet. På denne måten slipper ADN sin dobbeltrolle.NIF bør sørge for at prosessreglene er betryggende, og det kan de gjøre ved å innføre samme regler som gjelder i andre straffesaker.Idretten synes hittil å ha hevet seg over selvsagte rettsikkerhetsgarantier i sin kamp mot de som doper seg. Imidlertid burde idrettsutøvere ha samme rettigheter som andre arbeidstakere i dette landet.