En fargerik samler

Einar Økland finner stadig gull der få andre bryr seg med å lete.

BOK: Bøker utgitt på eget forlag. Plakater. Glansbilder. Einar Økland er en utrettelig jeger i kulturens periferi, og kommer stadig over alskens obskure trykksaker som nok kan ha hatt betydelig utbredelse, men som få eller ingen av skribentkollegene hans har ofret særlig oppmerksomhet. Økland, derimot, bruker sine oppdagelser som utgangspunkt for lærerike og elegante tekster om emner som viser seg å være høyst undersøkelsesverdige.

I likhet med sin Basar-tidsskriftkollega Kjartan Fløgstad, har Økland vært en intellektuell pioner i utviklingen av et mindre avvisende syn på såkalt «lavkultur». Øklands interesse for tematikken kom for alvor til syne da han i 1979 utga sin første essay- og artikkelsamling, «Skrivefrukter». I «Kant-i-kant» skriver han engasjerende om alt fra postkort til hermestev. En stor del av boka er viet nok et fenomen Økland stadig har vendt tilbake til - barnebøker. I tråd med den generelle interessen for teksttyper «eliten» har ignorert, tematiserer Økland det han kaller «barnelitteraturen på nedste hylle» - malebøkene.

Samler

Malebokartikkelen viser fram både samleren og amatørforskeren Økland. Forfatteren må være en av Norges ivrigste antikvariatgjester og bibliografilesere og ha et ruvende privatarkiv av gamle tidsskrifter, ukeblader og tegneseriehefter. I sin iver etter å lære mer om slike kulturuttrykk og knytte forbindelser mellom dem, framstår han som en slags folkekulturforsker (i sin interesse for tilårskommen popkultur har han mye til felles med willy b.):

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Den eldste norske maleboka eg har sett omtala, blei utgitt (i kommisjon) av Damm: Eivind Nielsen: «Kolorerbog for Børn. Billeder af Christiania og Omegn», Chra. 1889. Året før gav Damm ut ei 18 sider stor malebok i kvartformat kalla Kolorerbog, men sidan eg ikkje har sett denne, lar det seg ikkje fastslå om den er norsk eller importert. Ifølgje forlagsbibliografien bak i festskriftet til firmaets 100-årsjubileum, N.W. Damm & Søn 1843-1943, Oslo 1947, har den same Nielsen også laga ei anna malebok for Damm, Norsk Kolorerbog for Børn, ein gong i 1890-åra. »

Sitatets lett oppramsende preg er ikke betegnende for teksten som helhet: Stort sett formidler Økland med like deler smittende engasjement og pedagogisk sans.

Damsleth

Malebokteksten er en av syv «Kant-i-kant»-artikler Økland opprinnelig skrev for årboka «Litteratur for barn og unge». En handler om guttebokhelten Biggles, en annen om «barnets eiga bok». Han trekker fram den falmede barnebokforfatteren «Nicolette» og «Sfinx» - «ein karikaturskribent verd å minnast». Kunstneren Xan Krohn får liknende behandling. Økland er, igjen i likhet med Kjartan Fløgstad, en forfatter som gjerne tematiserer også den «høye» billedkunsten - i denne boka skriver han både om Gunnar Torvund og kunstfotografi.

SAMLER: Einar Øklands nye samling av artikler, essays og småtekster er en betimelig påminnelse om alt den offisielle kulturhistorien utelater. Foto: SCANPIX
SAMLER: Einar Øklands nye samling av artikler, essays og småtekster er en betimelig påminnelse om alt den offisielle kulturhistorien utelater. Foto: SCANPIX Vis mer

Men først og fremst er Økland interessert i den visuelle kulturens mindre prestisjetunge disipliner: Bokillustrasjonen og reklame- og karikaturtegningen. De nyanserte tekstene om den legendariske tegneren Olaf Gulbransson og Harald Damsleth, den begavede reklameskaperen som fikk karrieren sin ødelagt etter at han hadde vært «NS-herold» under krigen, er blant samlingens mest interessante.

Kortform

De drøyt 50 tekstene i «Kant-i-kant» er forfattet de sju siste åra (på bestilling, stort sett) og er i hovedsak trykt i antologier, små tidsskrifter som Numer, Utflukt og Filologen eller nisjeaviser som Klassekampen og Morgenbladet. Han skriver også om film, musikk og feminisme, men har det med å returnere til - i vid forstand - litteratur- og billedkunstfeltet. Forfatterens originale innsikter er preget både av idé- og bokhistorie og litteratursosiologi, og utgjør til sammen et viktig bidrag til en «bredere» medie- og kulturhistorieskriving.

Med «Kant-i-kant» nærmer Økland seg et tosifret antall bøker fylt med «sakleg småprosa». Slike varierte utgivelser framstår dermed som en betydelig del av det mangslungne forfatterskapet hans. I artikkelen «Små perifere tekstar» skriver han da også om hvordan den korte formen har blitt mer tiltrekkende: «Den forfengelege ambisjonen om å lage eit omfangsrikt litterært kunstverk som heng i hop med seg sjølv, går dårleg i hop med poetiske erfaringar. Men ein er sjølvsagt like forfengeleg ambisiøs, kanskje meir, når ein prøver å forme innsikter, konstellasjonar, røynsler, forløp i enkle setningar, enkle passasjar - der mykje av det ein tenkjer på, snakkar om, krigar med eller kjælar for, må liggje utanfor teksten (…) Diktet og essayet erstattar kvarandre, og begge erstattar romanen.»

Ukonvensjonell

I forordet skriver Økland at situasjonsforståelsen er det viktigste å passe på når slike essays skal skrives: «Ein må vite kven ein vender seg til…» Fordi det oppleves som avgjørende også for leseren å vite hvem Økland har skrevet tekstene til - før man går løs på dem - er det litt irriterende at man ofte må bla til slutten av dem for å finne ut av det. En vesentligere innvending er imidlertid at ikke alle tekstene i «Kant-i-kant» framstår som like relevante for et bredere bokpublikum. Selv om navnene er velkjente i forlagsbransjen, er hyllestene til Samlaget-ansatte som Guri Vesaas, Audun Heskestad og (særlig) Sverre Tusvik temmelig interne.

480 sider er mye, og en sjelden gang kan en streng leser også reagere på at de mange tekstene gjør at forfatteren gjentar seg selv, som når han i to artikler om norskfaget forteller om hvordan den unge Einar Økland ivret for bruk av samtidslitteratur i skolen. To tekster om et obskurt, tyskspråklig Sigrid Undset-essay er også freidig. Men dette er småplukk. «Kant-i-kant» er tvers gjennom ei stimulerende og skarpt formulert bok som vitner om forfatterens glede både ved å stille utradisjonelle spørsmål og ved den ukonvensjonelle kunnskapen som blir resultatet av dem.

LES OGSÅ:

En fargerik samler
STIMULERENDE: Einar Øklands varierte småtekster om alt fra hermestev til NS-reklametegneren Harald Damsleth, som han nå arbeider på ei større bok om, er en glede å lese. Plakaten er laget av Damsleth i 1941.