Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

KOMMENTARER

En farlig forenkling

For å forstå og forebygge høyreekstremismen, må vi våge å gå dypere inn i tankegodset.

UROVEKKENDE: Dommen mot terror- og drapstiltalte Philip Manshaus faller torsdag. Debatten rundt forsvarerens påstand om utilregnelighet er urovekkende. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
UROVEKKENDE: Dommen mot terror- og drapstiltalte Philip Manshaus faller torsdag. Debatten rundt forsvarerens påstand om utilregnelighet er urovekkende. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix Vis mer
Kommentar

INTERN KOMMENTAR: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Torsdag faller dommen mot draps- og terrortiltalte Philip Manshaus. Jeg tror det er mest sannsynlig at han blir dømt til 21 års forvaring, og det kan være helt riktig. Men debatten rundt forsvarerens påstand om utilregnelighet er urovekkende.

For å forstå og forebygge radikalisering, må vi se etter forklaringer både i samfunnet og hos den enkelte ekstremist. Tendensen i den offentlige debatten er isteden heiagjenger for den ene eller andre tilnærmingen, avhengig av eget politisk ståsted. Den polariserte debatten rundt tilregnelighet hindrer forståelse av radikalisering.

La meg være litt personlig. Mine to forrige kommentarer om denne rettssaken har fått vidt forskjellige reaksjoner.

Først skrev jeg artikkelen «Hva er det med Norge?». Philip Manshaus er på mange måter typisk for en ny type høyreekstreme soloterrorister, en subkultur som henter næring fra giftige ideer spredd i transkontinentale nettfora og en livsfarlig trend som startet med Anders Behring Breivik. Jeg argumenterte for at vi må våge å se på vårt eget samfunn for å forstå hvordan slik radikalisering kan skje her, som en forutsetning for å kunne forebygge at dette kan skje igjen.

Innboksen min ble fylt av hat og trusler fra høyreekstreme. I sosiale medier ble kommentaren flittig delt og kritisert av denne typen lesere, men jeg fikk også mange positive tilbakemeldinger – fra antirasister, ekstremismeforskere og meningsfeller.

Prosedyren var oppsiktsvekkende. Forsvarer Unni Fries prosederte i strid med sin egen klients ønske og mot tre psykiatrisk sakkyndige, da hun ba retten vurdere Philip Manshaus som utilregnelig. Jeg skrev kommentaren «Et mulig justismord». Der kritiserte jeg retten for lukkede dører i bevisførselen rundt private forhold, som var viktige i forsvarerens argumentasjon. Jeg pekte samtidig på at utilregnelighet er det vanligste grunnlaget for gjenopptakelse av straffesaker, at rettssaken mot Anders Behring Breivik har blitt et traume for rettspsykiatrien og at den demonstrerte hvor viktig det er med åpen debatt rundt disse spørsmålene.

Jeg fikk ikke én e-post fra de høyreradikale som hadde skjelt meg ut sist. Derimot fikk jeg et stort antall entusiastiske tilbakemeldinger fra jurister, psykologer og psykiatere. De var uten unntak bekymret for en økt fare for justismord, fordi samhandlingen mellom rettspsykiatrisk sakkyndige, retten og fokus i den offentlige debatten kan øke faren for at syke mennesker dømmes som friske. Ingen av dem som kontaktet meg har uttalt seg offentlig.

De som offentlig hyllet den første kommentaren min var nå i hovedsak negative og motsatt. I sosiale medier var ytterste høyre delt mellom dem som tok avstand fra Manshaus og ville se ham som syk, og dem som forsvarte handlingene hans og mente han var tilregnelig. Antirasister avviste at Manshaus kunne være utilregnelig, og er bekymret for at høyreekstremisme blir ufarliggjort hvis gjerningsmenn blir sykeliggjort.

«Høyreekstremisme er ikke psykiatri», skrev Mohammad Usman Rana og Muhammad Saqib Rizwani i Aftenposten. Men spørsmålet de stiller er feil, «om ekstremisme er en sinnslidelse og om vanskelig oppvekst bør frita mennesker fra strafferettslig ansvar». Ingen er uenige i at svaret på det er nei. Men politisk ekstremisme og psykisk sykdom er ikke gjensidig utelukkende.

Høyreekstreme konspirasjonsteorier er feilaktige, farlige og må forstås ut fra ideologien i miljøet der de oppstår og dyrkes. De er ikke vrangforestillinger som i seg selv kan begrunne en diagnose om psykose og utilregnelighet i en rettssak. Ideene deles av flere og må bekjempes i åpent lende.

Samtidig: Noen mennesker er mer sårbare for radikalisering enn andre. Forklaringene på det er ofte personlige. Psykisk syke mennesker kan være ekstra utsatt. Når noen skal bedømme om deres vrangforestillinger er tegn på psykisk lidelse eller ikke, må man gå konkret inn på om og i hvilken grad deres ideer deles av flere.

Retten må gå dypt inn i det høyreekstreme tankegodset for å avgjøre om en gjerningsmanns oppfatning er en vrangforestilling som kan tyde på psykose eller om den er et resultat av kjente konspirasjonsteorier i tiltaltes miljø.

Det var dette de første sakkyndige i rettssaken mot Anders Behring Breivik ble kritisert for ikke å gjøre. De manglet kunnskap om den høyreekstreme nettkulturen og avfeide konspirasjonsteorier som vrangforestillinger.

Det er det samme man kan mistenke de sakkyndige i rettssaken mot Philip Manshaus for å vegre seg mot å gjøre. De fastslår at mange deler hans meninger, men pekte i retten flere ganger mot eksperter på høyreekstrem radikalisering, for å forklare enkeltmomenter i Manshaus tankegods som framsto som merkelig for dem.

Hvis tiltalte har egenkomponerte forestillinger om egen rolle og verden rundt, som meningsfellene ikke deler, kan disse forestillingene være tegn på psykose som igjen kan medføre rettslig utilregnelighet. Å avsløre disse forskjellene krever et åpent sinn og kunnskap både om psykose og om ekstreme ideer. Derfor er det heller ikke de sakkyndige, men retten, som avgjør om en tiltalt skal dømmes som tilregnelig eller ikke.

Den offentlige debatten er blitt så polarisert at den tilslører disse viktige nyansene. Det er like problematisk å anta at alle terrorister er utilregnelige, som å påstå at ingen av dem er det. En slik forenkling er en fare både for rettssikkerheten og for muligheten til å forstå og forebygge radikalisering.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!