TERRORFRYKT: Midlertidig bevæpning av politiet i Norge, her under terroralarmen i fjor sommer. Foto: Heiko Jynge / NTB Scanpix
TERRORFRYKT: Midlertidig bevæpning av politiet i Norge, her under terroralarmen i fjor sommer. Foto: Heiko Jynge / NTB ScanpixVis mer

En farlig forventning

Det er et forventningsgap mellom den trygghet folk forlanger, og hva staten kan levere. Dette gapet er farligere enn selve terrortrusselen.

Kommentar

De to farligste misforståelsene i vår tid er begge knyttet til terrortruslene. Den første er illusjonen om at god beredskap, skarpe lover og bred overvåking kan forhindre nesten alle angrep. Den andre er at Vesten er i ferd med å vinne den såkalte «krigen mot terror». Ingen av disse forestillingene stemmer. Uansett hvor mye sikkerhet og kontroll vi bygger inn i samfunn og infrastruktur, så vil terrorister finne smutthull eller utvikle nye metoder. Og uansett hva USA og landets allierte (herunder Norge) setter inn av soldater, ildvåpen, bombefly og droner - så vinner stormakten ingen seire. Tvert imot har krigen mot terror økt angrepsfaren og gitt aktørene stadig større fotfeste. Da må tida være inne for å tenke nytt.

Det er bare noen korte uker siden sjefen for forsvarets etterretningstjeneste, general Kjell Grandhagen, sto fram og ba om at de hemmelige tjenestene får mulighet til å bruke big data, dvs. massiv overvåking av all digital kommunikasjon. Hensikten er å finne den berømte nåla (terroristen) i høystakken (folket). Generalens argument var at vi må forstå «at jeg må besitte de verktøy som skal til for å oppdage disse ukjente ukjente». Han la til at det er kommunikasjonsetterretning, dvs. systematisk sporing av telefoner, e-post, sms osv., som bidrar best til å forhindre terrorangrep.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her står vi overfor en nokså klam omfavnelse mellom de hemmelige tjenestene og våre politikere. Ikke noen vare er mer etterspurt på politikkmarkedet enn trygghet fra vold og terror. Derfor er politikerne, med få unntak, villige til å gi PST og e-tjenesten nesten alt de peker på. Også om det medfører en tydelig svekkelse av personvernet og rettsstaten. Slik utvikles en opprustning som skaper en falsk trygghetsfølelse. Politikerne får vist sin handlekraft, mens hysj-etatene får utvidet sine fullmakter og metoder. Likevel er det etter hvert nokså mange i disse tjenestene som er bekymret for det forventningsgapet systemet skaper. En falsk trygghet får bre seg, og effekten øker gjennom tiltak som allmenn bevæpning av politiet. I mer stille og tilbaketrukne situasjoner er både politifolk og militære bekymret over mangelen på realisme i forståelsen av terrorfaren. Vi har ikke, og kommer aldri til å få, systemer og beredskap som kan avverge all terrorvirksomhet.

Minst like farlig som dette forventningsgapet er den tanketomme støtten til «krigen mot terror». Det er nå snart gått femten år siden angrepene på Tvillingtårene og Pentagon. Den nasjonen som ble angrepet var historiens sterkeste supermakt: Rik, maktfullkommen og med en totalt overlegen militær slagkraft. Ingen andre makter kunne utfordre USA. Likevel ble det ikke slik. Alle typer maktbruk har slått feil. Ingen fiende, uansett hvor liten, svak, dårlig bevæpnet eller upopulær den er, har blitt endelig nedkjempet. Ikke en. Taliban har bitt seg fast, styrket sin posisjon i Afghanistan og destabilisert Pakistan. I Irak slåss sunni- og shia-muslimer mot hverandre, og dødssekten IS har kontroll over store deler av landet. I Jemen er det full borgerlig med innblanding fra alle kanter. Bare få måneder etter at president Obama utpekte Jemen som et eksempel på et land der krigen mot terror virker. I Iran sitter fundamentalistene fremdeles ved makten. Syria drukner i en blodig krig, mens Libya går i oppløsning etter den såkalte frigjøringen. I Nord-Afrika og i Nigeria er jihadistiske grupper på frammarsj. Og i vestlige byer fortsetter terrorangrepene (Paris, København) til tross for at sikkerhetstjenestene er kraftig utbygd. Den som kaller dette for en seier, er både blind, døv og dum.

Blodet som flyter i Midtøsten, i Asia og i Afrika, båtflyktningene som drukner i Middelhavet - alt dette bør åpne våre øyne for at vi står overfor et problem som ikke lar seg løse med våpenmakt alene. I disse områdene bor millioner på millioner av mennesker som ikke ser noe håp for sine liv. Som ikke har noe å miste eller annet å forsvare enn sin verdighet eller religion. Uten noe å miste, uten inntekt og arbeid, uten utsikt til å stifte familie eller uten mat til familien, er dette mennesker som ikke ser døden som en trussel. Deres rasjonalitet er annerledes enn vår. Vi har noe å miste: Frihet, velstand, trygghet.

Å bekjempe terror er nødvendig. Men det er ikke nok å føre krig og likvidere terrorens ledere. Vi må gi folk noe å miste, økonomisk utvikling, frihet og ei framtid. Det er en lang vei å gå og den vil kreve en annen fordeling av jordas ressurser og rikdom. Samtidig må vi ha lært dette: Trygghet vokser ikke ut av geværløpet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook