En farlig kvinne

Nyhetene fra Algerie har blitt mer og mer rystende. Kvinner voldtas, barn får strupen skåret over, familier massakreres, hele befolkningen terroriseres av ekstreme islamister.

Fra 1988 og fram til i dag har terroren og myndighetenes mot-terror kanskje krevet så mange som 80000 ofre. Hvordan kan dette skje?

Noen av svarene får man av Khalida Messaoudi i boka «En oppreist kvinne fra Algerie». Messaoudi er 40 år og tilhører første generasjon uavhengige algeriere, og er en av frontfigurene for Algeries nye kvinnebevegelse.

Dømt til døden

Messaoudi er muslim, men nekter å gå med slør. Hun er matematikklærer og insisterer på rasjonalitet. Hun er antikolonialist, men krever å få trekke det beste fra fransk kultur. Hun kjemper for et republikansk demokrati. Alt like provoserende for de ekstreme islamistene.

I 1993 ble Messaoudi dømt til døden av Den islamske redningsfront. Siden har hun levd i skjul, uten beskyttelse fra myndighetene, uten rett til et vanlig privatliv, aldri på fast adresse, alltid med frykt for å bli utsatt for flere attentater enn det ene som hun ble såret i. Selv sier hun: «Jeg er kvinne før jeg er algirer, berber, middelhavsmenneske, muslim, militant...»

Begjær

Messaoudi forklarer mye ut fra feministisk vinkel. Hun går ikke med på at islam i seg selv er kvinneundertrykkende, men ser islam som et påskudd for «den totalitære viljen til å temme kvinners seksualitet fullstendig for bedre å herske over samfunnet». - «I likhet med alle andre som vil foreta en utrenskning, hater og forfølger de dessuten alt som er annerledes, fordi annerledesheten er demokratiets uatskillelige følgesvenn. Og kvinnene er jo både begjær, forførelse, mysterium, det problematiske og annerledesheten...»

Derav kravene om at kvinner skal tildekkes. Derav væpnede gruppers stenging av hammam, offentlige badeanstalter, tradisjonelt et fristed for kvinner. Derav familieloven som ikke definerer algeriske kvinner som selvstendige individer, men som slektning av en mann.

Av Algeries kvinner har mindre enn 4 prosent lønnet arbeid, og 56 prosent er analfabeter. Messaoudi peker på fattigdom og uvitenhet som en av årsakene til at islamistene også har fått støtte av kvinner. Hun peker på tidligere kolonialisertes skambelagte selvfølelse og desperate søken etter identitet. Hun peker på fundamentalistenes frykt for kunnskap og behov for å kvitte seg med kritiske intellektuelle. Og hun peker ikke minst på at ansvarslinjene blir stadig vanskeligere å trekke, siden forræderen i denne historien også er den algeriske stat, som verken har maktet å ta oppgjør med islamistene eller å beskytte sivilbefolkningen.

Samtale

Boka er formet som en samtale mellom Messaoudi og Elisabeth Schemla, som er oppvokst i Algerie, men nå redaktør av den franske ukeavisa Le Nouvel Observateur. Gjennom spørsmålene som stilles vender boka seg dermed mot vestlige observatører - og mot vestlig ignoranse. Messaoudi står fram som en modig - men også selvransakende - agitator mot «De låste munners regime». Hun advarer like mye mot Europas vulgærpropaganda overfor muslimer som den toleransens glød en del vestlige radikale utviser når de forsøker å «forstå» muslimsk terror. Ved å informere om Algeries historie trekker hun spennet fra tider da kvinners liv kun utspilte seg i familien - og fram til dagens kvinnelige samfunnsdeltakere som nekter å gå tilbake til en innestengt livsform.

«Når en integristisk bevegelse som har våpen og penger, dømmer en kvinne som meg til døden, vil det si at jeg virkelig utgjør en fare for dens prosjekt, altså at jeg har rett i det jeg sier mot den,» uttaler Messaoudi. Det er det vanskelig å være uenig i.