UTSNITT: «Gutt med røkelseskar» Av Vebjørn Sand
UTSNITT: «Gutt med røkelseskar» Av Vebjørn SandVis mer

Kunst:

En farse av en kulturdebatt

Denne underlige debatten om min bruk av fotografier begynner å ligne en farse.

Meninger

I en artikkel den 6. august, både fordummer og mistenkeliggjør Inger Merete Hobbelstad meg på grunn av min omgang med et fotografi. Hun skriver på den ene siden, at jeg fremstår som kunnskapsløs, men på den andre siden mistenkeliggjør hun meg for ikke å ha anstrengt meg nok for å finne opphavet til et av «historiens mest berømte bilder». Hobbelstads behov for å dømme meg, gjør henne blind for det inkonsekvente i angrepet hennes. Enten er jeg dum eller sleip. Hobbelstad må bli enig med seg selv om hvilken moralsk mangel hun vil anklage meg for.

MALER: Vebjørn Sand er aktuell med utstillingen " Guernica - et vendepunkt " som skildrer ofrene og overgriperne fra bombingen av den spanske byen Guernica 26. april 1937. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
MALER: Vebjørn Sand er aktuell med utstillingen " Guernica - et vendepunkt " som skildrer ofrene og overgriperne fra bombingen av den spanske byen Guernica 26. april 1937. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix Vis mer

Mitt maleri «Gutt med røkelseskar», som er inspirert av hovedmotivet i et fotografi av Henri Cartier- Bresson, (skulle det altså vise seg), ble stilt ut i Gallery Sand i New York i mars og en hel måned på Fineart i Oslo i april/mai. Ingen dro kjensel på likheten til det som altså Hobbelstad hevder er et av «verdens mest berømte fotografier».

Om Hobbelstad hadde vist interesse for mine krigsbilder da de var utstilt i Oslo, ville hun sett et virkelig verdensberømt bilde – som hang ved siden av «Gutt med røkelseskar». Der jeg åpenbart bruker virkelig berømte bilder – er det en selvfølge å opplyse om fotograf. Dette gjorde jeg med «nabobildet», som var et ikoniske fotografi av Robert Capa, og som jeg ga malerisk drakt for å hylle Capa. Jeg kalte bildet: Sitat Capa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men når jeg finner fotografier i vrimmelen av tusenvis «anonyme» bilder på et net-search – der jeg lar meg inspirere av deler av bilder, så gjør jeg det fritt i henhold til appropriasjons-praksisen, eller rett og slett tar i bruk den vanlige fremgangsmåten illustratører, avistegnere og kunstnere bruker når de søker etter forlegg de kan bruke i arbeidsprosessen.

Jeg er naturligvis klar over at appropriasjonspraksisen til for eksempel the Picture generations, med blant annet Cindy Sherman og Richard Prince, sprang ut av en helt annen motivasjon og hadde en annen hensikt enn den måten jeg lar meg inspirere på. Hobbelstad kan også opplyse Dagbladets lesere om at Cartier-Bresson sitt fotografi stammer fra Madrid, mens jeg hadde til hensikt å male bilder fra Guernica. Om Hobbelstad også hadde vist interesse for mitt researcharbeid og min redegjørelse for min hensikt med Guernica-serien, så ville hun erfart at mitt prosjekt handler om den spanske borgerkrigen også generelt, om opprustningen, og testing av Luftwaffes nye våpen og krigsteknikker som en forberedelse til en større krig.

De historikere jeg har jobbet med, mine fire opphold i Baskerland, samt min tre år lange arbeidsprosess, fortalte meg at den «borgerlige» hestedrosjen, i det som skulle vise seg å være Cartier- Bressons fotografi, ikke kunne stamme fra «bondelandet» der Guernica lå. Jeg byttet derfor ut den staselige hestedrosjen og fjernet «fintfolket» og erstattet det hele med en spinkel kjerre og lot noen ådselsfugler kretse over den åpne «likvognen», for slik å fortelle min historie med dette bildet: Barnets møte med krig terror og død.

Filmen, litteraturen og dokumentarfeltet behandler kontinuerlig andre verdenskrig og opptaktene til den. Men vi malere har så å si ikke rørt disse katastrofene.

Så dette litt «nybrottsarbeidet» handler derfor nettopp om bevisst å bruke det unike mangfoldet av fotografier som finnes. Slik går jeg «imellom» og blir halvt dokumentarisk og tilfører nye elementer, malingstoff, temperament og farger.

Kunstpublikumet i dag er vant til å se deler av «andres bilder» dukke opp både i collager, installasjoner, maleri osv. gjennom blant annet appropriasjons-praksisen. Men det å sitere eller være i dialog med andres kunst er noe som først og fremst kjennetegner hele kunsthistorien før modernismens gjennombrudd. Kunstnere har alltid latt seg inspirere av bilder fra andre kunstnere og de foregående epokene; det er det som forstås som billedtradisjon.

Og det er nettopp en slik kontinuerlig dialog som har gjort selve kunsthistorien mulig fra antikken til renessansen og til vår tid.

Billedbyrået Magnum Photos, som forvalter opphavsrettighetene til Cartier-Bresson, har lest min redegjørelse for hvordan jeg brukte hans bilde og de la med en gang «sverdet ned i sliren.»

Jeg vil med glede informere om Cartier-Bresson som en inspirasjon.

På jussens felt er det en kontinuerlig debatt om hvem lovene er skrevet for. Beskyttelse av opphav for fotografer er nok først og fremst et vern og en sikkerhet for at bilder ikke skal misbrukes kommersielt og trykkes/brukes uten kreditering. Disse lovene er neppe laget for å hindre kunstnere i å la seg inspirere av andre kunstnere i en kunsthistorisk ånd og praksis.

Hobbelstad fyrer altså nå denne «underlige debatten» ytterligere opp med det hun beskriver som en bølge som «skyller inn i kulturdebatten hver gang jeg entrer manesjen.» Ja som om det nærmest er automatikk i å mistenkeliggjøre meg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook