Terningkast fem: Med rollen som cyborg i «Ghost in the Shell» viderefører Scarlett Johansson sitt arbeid med å utforske menneskelighetens randsoner i filmer som «Her», «Lucy» og «Under the Skin».Vis merV... Vis mer

Anmeldelse: «Ghost in the Shell»

En fascinerende sci-fi-film

Rupert Sanders’ «Ghost in the Shell» er en smart oppdatering av tegnefilmklassikeren, som omfavner sammensmeltningen mellom menneske og maskin.


FILM: Få ting oppsummerer dette tidspunktet i Vestens historie bedre enn den nostalgiske dystopien. Vi lever i en tid der det blir mer og mer åpenbart at teknologien ikke vil redde oss fra kapitalismens bunnløse appetitt, og ettersom selve konseptet «framtiden» alltid har vært synonymt med teknologisk utvikling, makter vi ikke lenger å forestille oss en framtid som er vesensforskjellig fra nåtiden. Like fullt eksisterer det et behov for én eller annen framtidsvisjon, og derfor klamrer vestlig populærkultur seg til marerittscenarioer som ble utviklet i en tid da framtiden fortsatt ble forstått som et fremmedelement.

Ghost in the Shell

5 1 6

Science fiction

Regi:

Rupert Sanders

Skuespillere:

Scarlett Johansson, Pilou Asbæk, Juliette Binoche, Michael Pitt m.fl.

Premieredato:

31. mars 2017

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Ghost in the Shell

«I'm a cyborg, but that's ok.»
Se alle anmeldelser

Nostalgi
Rupert Sanders’ «Ghost in the Shell» er et klassisk eksempel på dette, der den oppdaterer og reformaterer Mamuro Oshiis dystopiske animéklassiker fra 1995. Oshiis film bygger på Masamune Shirows tegneserie fra 1989, og er en klaustrofobisk og tungt melankolsk meditasjon over hva det vil si å være levende – og om hvordan man definerer et menneske i en tid der teknologien er den menneskelige organismen overlegen på så å si alle punkter.

Heldigvis for Sanders er disse problemstillingene vel så aktuelle i dag som for 22 år siden, og selv om hans versjon av «Ghost in the Shell» er grunnleggende tilbakeskuende («Blade Runner» hviler over filmen som en tykk tåke) er oppdateringene av Oshiis fortelling stort sett gjennomtenkte og tidsriktige. For eksempel viser den kontroversielle beslutningen om å caste Scarlett Johansson i hovedrollen seg å være en kommentar til underholdningsindustriens syn på etnisitet i globaliseringens tidsalder.

Fremmedgjøring
Johansson spiller major Mira Killian, en cyborg bestående av en menneskehjerne i en robotkropp, som arbeider som spesialagent for den mektige sikkerhetsorganisasjonen Seksjon 9. Etter et angrep mot det statlige teknologiselskapet Hanka Robotics kommer majoren og hennes kolleger på sporet av noen – eller noe – som systematisk myrder selskapets fremste forskere. Men når Mira til slutt får tak i den mystiske terroristen, viser det seg at den virkelige fienden er en av deres egne.

I «Ghost in the Shell»s generiske framtidsmetropol er fremmedgjøringen total: Majoren er en fremmed i sin egen kropp, som ser på minner fra sitt biologiske legeme som et tegn på svikt i programvaren. Faktisk kan Mira selv sees som programvare – et verktøy Hanka er avhengig av for å operere den avanserte drapsmaskinen de har utviklet og fortsatt eier. Det eneste mennesker gjør bedre enn roboter er å drepe andre mennesker.

Propaganda
«Ghost in the Shell» er en visuelt slående film som er like deler ærbødig remake og inspirert nytolkning. Og Sanders’ klart mest radikale grep er den nye slutten, hvor de siste symbolske minuttene av den Oshii-inspirerte «The Matrix» snus på hodet, i det som framstår som propaganda for sammensmeltningen av menneske og maskin. Der Oshiis film etterlot publikum med en rekke filosofiske spørsmål, slår Sanders fast at singulariteten både er uunngåelig og ganske stilig.

Det er vanskelig å si om dette er et satirisk grep eller bare et utslag av dystopien vi nå befinner oss midt oppi. For hva er vel mer beskrivende for dette tidspunktet i vestlig filmhistorie enn denne evige usikkerheten rundt hvorvidt disse resirkulerte dystopiene forsøker å si oss noe, eller om mening og budskap ganske enkelt er en bieffekt av den altoverskyggende jakten på penger?