BARNEFAMILIER: Det er fint at Huitfeldt vil hjelpe de ufrivillig barnløse. Men samtidig sier også at hun vil anbefale sin egen datter ikke å vente for lenge med å få barn. Hun ønsker seg altså flere yngre mødre. Foto:  Mette Møller/Dagbladet
BARNEFAMILIER: Det er fint at Huitfeldt vil hjelpe de ufrivillig barnløse. Men samtidig sier også at hun vil anbefale sin egen datter ikke å vente for lenge med å få barn. Hun ønsker seg altså flere yngre mødre. Foto: Mette Møller/DagbladetVis mer

En fattigdomsfelle

Anniken Huitfeldt vil ha yngre mødre. Da har hun en jobb å gjøre, skriver Anne Marte Blindheim.

«Skal du ikke ha barn snart?» «Hvorfor har du ikke barn?». Voksne kvinner som av ulike årsaker ikke har barn, opplever nærgående, plagsomme spørsmål og føler seg stigmatisert som egoister. Arbeiderpartiets kvinnepolitiske leder, Anniken Huitfeldt, vil dette til livs og strekker ut en hånd til de ufrivillig barnløse. Ap vil lette adgangen til å få assistert befruktning.

En av årsakene til at problemet med ufrivillig barnløshet øker, er at kvinner velger å få barn seinere. Gjennomsnittlig fødealder har steget jevnlig gjennom flere tiår. I Oslo er den på over 30 år for førstegangsfødende, på landsbasis rett over 28. Trenden er en følge av positiv utvikling der flere kvinner tar høyere utdanning og går ut i arbeidslivet. Det tar ofte tid å få alle brikker på plass. Det er fint at Huitfeldt vil hjelpe de ufrivillig barnløse. Men samtidig sier også at hun vil anbefale sin egen datter ikke å vente for lenge med å få barn. Hun ønsker seg altså flere yngre mødre. Huitfeldt ønsker nok også både datteren og andre kvinner en god utdannelse og en karriere. Det er tre ting på en gang. Og i dag er det nesten ikke mulig. Skal det bli det, bør Huitfeldt sørge for at det blir mer akseptert og attraktivt å kombinere barn, utdannelse og karriere. 

Også unge mødre er utsatt for ubehagelig spørsmål, bare omvendt. Jeg var 21 og flyttet til byen med en baby for å studere. I mitt nye miljø var det uvanlig. «Har du barn?» Spurte de. «Hvorfor det?» Og så videre. Som regel var det godt ment. Men noen ganger fantes en klar undertone av: «Er du ikke riktig klok?» Fordommene går begge veier, både mot de som får barn «for seint» og de som får det «for tidlig», avhengig av hvilket miljø man er i. Kanskje er det utslag av et behov for å drive sosial kontroll og spørre: «Hvorfor gjør du ikke ting riktig, sånn som oss?»

De ubehagelige spørsmålene og fordommene har en rot i virkeligheten. Folk velger gjerne enten det ene eller det andre når de er i 20-åra. Derfor går det også et klasseskille mellom yngre og eldre foreldre, viser statistikk fra SSB. Foreldre over 40 har oftere høy inntekt. Foreldre under 25 år har oftere lav inntekt. Kvinner under 24 år er den gruppen som tjener minst i landet, og barn i familier med én forelder er generelt fattigere enn andre barn.

Jeg synes ikke politikerne gjør nok for å endre på bildet av den lavt utdannede alenemora med dårlig råd. Hvis man er en ung mor med litt ambisjoner, er det hardt arbeid å forsøke å unnslippe fattigdomsfella. En som ikke har rukket å komme seg ut i arbeidslivet før hun får barn, får kun en engangsstønad på rundt 30 000 kroner, en normal norsk månedslønn. Har man jobbet et år, får man fødselspenger, 80 eller 100 prosent av en full lønn. Det økonomiske gapet er stort. Støtteordningene stimulerer ikke veldig til å kombinere barn og utdanning.

Det kan ikke være slik at folk får barn bare for å havne i en gunstigere økonomisk situasjon. Det skal lønne seg å jobbe, men det er naturlig at det også lønner seg å prøve å komme seg framover. Tidsmessig fungerte det fint å ha barn i studietida, for dagene som student er gjerne fleksible. Men der og da hadde det lønt seg økonomisk å jobbe på Rimi i stedet. Vi hadde dårlig råd. Uten diverse stønader, studentleilighet, studentbarnehage, deltidsjobb, familie, venner og motivasjon, hadde det ikke gått i det hele tatt. Da Nav sendte brev om at jeg hadde jobbet for mye og krevde 16 000 kroner tilbake (en formue), fikk jeg følelsen av å være motarbeidet. At de ville ha meg til å velge. Og at det jeg drev med dessverre var et prosjekt for spesielt interesserte.

For politikere bør dette være løsbart. Støtteordningene til foreldre kan styrkes for de som er i studier eller har planer om dette. En slik drahjelp vil kanskje gjøre det enklere for flere unge foreldre å ta steget inn i høyere utdanning og kanskje mer utradisjonelle yrker.  Kanskje kan det øke sjansen for at flere av de som er på vei et sted, tør tenke på å bli foreldre underveis. Når mulighetene til å legge opp livet utvides, kan kanskje flere få oppfylt alle sine ønsker. Og fordommer vil svekkes, sakte men sikkert. I mellomtiden er ikke vanlig folkeskikk heller å forakte.