En fest av en helaften

Inne i hodet til Lars von Trier er en helt egen verden. Han viser oss den i sånt som «Riket»-serien. Del 2 er ikke dårligere enn den første - en original, fantastisk, sprudlende og morsom maratonfilm. Gå ikke glipp av den.

«Riket 2» fyller kvelden med sine fem timer inkludert pause, men den som hadde den minste sans for de innledende runder vil ikke kjede seg et sekund. Det er en fest fra det øyeblikk nevrokirurg Stig Helmer (Ernst-Hugo Järegård) ankommer det københavnske rikshospital på rulleski, direkte hjemvendt fra Haiti med lumske voodoo-remedier i kofferten.

Sykehuset er vårt samfunn i miniatyr, der livet riktignok tar langt mer absurde vendinger enn det gjør til daglig. von Trier vil opplagt si noe om kampen mellom ånd og materie, om menneskelig overmot og troen på at vitenskapen forklarer alt, satt opp mot mer uutgrunnelige krefter og sjelsliv.

Her blir fru Drusse (Kirsten Rolffes) vår helt og veileder til det åndelige, sammen med to psykisk utviklingshemmede i oppvasken, et uhyre sjarmerende gresk kor, som forteller oss at «alt forfaller, men ingen ser det».

Ellevilt eventyr

Når det er sagt, er det fullt mulig å bare hengi seg til det eventyr av hendelser et velspillende lag skuespillere geleider oss gjennom. Ikke godt å si hvor man skal begynne: Fru Drusse utsettes for en alvorlig ulykke, men tvinges tilbake til livet av åndene, som forteller at hennes oppgave på jorda ikke er fullført. Sønnen Bulder (Jens Okking) tvinges engstelig med på ferden til det overjordiske. Helmer roter seg bort i avsindige problemer, der han prøver å løpe fra tiltale etter en uhyre mislykket hjerneoperasjon, mens Rigmor (Ghita Nørby) fortsatt vil lure ham inn i ektestanden. Overlege Moesgaard har helt mistet kontrollen og går i noen kostelige scener i gruppeterapi, mens sykepleieren Judith føder et grotesk barn (Udo Kier), som vokser ut av alle rom og har en djevelsk pappa. Legen Krogshøj (Søren Pilmark) får Helmers Haiti-medisin og dør. Eller gjør han det? Troverdig

Troverdig

Alt sammen er fortalt så smart og med et slikt overskudd at det er bare å gi seg over, med vittige underfundigheter i kø. von Triers verden er anarkistisk og vill, men den har orden, også, og midt i galskapen blir de utrolige karakterene og alt deres lureri meget troverdige. Ernst-Hugo Järegård alene er verdt kvelden. Du og du, så herlig han er.