En fest av hemmeligheter

WIKILEAKS: Min anseelse for det amerikanske utenriksdepartementet har steget et par hakk, skriver Timothy Garton Ash.

DIPLOMATISKE LEKKASJER: Det er svært foruroligende å finne dokumenter med Hillary Clintons signatur som ser ut til å foreslå at vanlige amerikanske diplomater snoker rundt etter FN-toppers kredittkort og biometriske materiale, mener en ellers positivt overrasket Garton Ash. Foto: Reuters/Scanpix
DIPLOMATISKE LEKKASJER: Det er svært foruroligende å finne dokumenter med Hillary Clintons signatur som ser ut til å foreslå at vanlige amerikanske diplomater snoker rundt etter FN-toppers kredittkort og biometriske materiale, mener en ellers positivt overrasket Garton Ash. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

DET ER historikerens drøm. Det er diplomatens mareritt.

Her, så alle kan se, er hemmelighetene om venner, allierte og rivaler. Krydret med amerikanske diplomaters direkte, noen ganger gjennomborende, vurdering av dem. De neste ukene vil avislesere verden rundt kunne meske seg med en flere retters bankett fra nåtidshistorien.

HISTORIKERE MÅ normalt vente i 20 til 30 år for å kunne fordype seg i slikt materiale. I dette tilfellet er de nyeste avsløringene ikke mer enn 30 uker gamle. Og for en skatt det er.

Lekkasjen inneholder mer enn 250 000 dokumenter. De fleste jeg har sett på mine dykk inn i den søkbare databasen Guardian har laget, er mer enn 1000 ord lange. Hvis mitt utvalg er noe nær representativt, må materialet inneholde minst 250 millioner ord — kanskje så mye som 500 millioner.

Som alle arkivforskere vet, er det en spesiell forståelse som kommer fra det å studere så mange kilder. Alt fra forfatteres brev og ministres papirer, til diplomatisk post. Selv om, eller faktisk nettopp fordi, mye av materialet er rutinemessig.

Ved langvarig eksponering får man en dyp følelse av subjektets prioriteringer og karakter gjennom mønstrene som avtegnes.

DET MESTE av materialet er middels til høynivå politisk rapportering fra hele verden, samt instruksjoner fra Washington. Det er viktig å huske at vi ikke har topphemmelig materiale her - det som betegnes som «NODIS» og er forbeholdt presidenter, utenriksministre og toppledere, eller som betegnes som «ROGER», «EXDIS» og «DOCKLAMP» og er forbeholdt militærattacheer og etterretning.

Det vi har er likevel en kongelig bankett. Ikke rart det amerikanske utenriksdepartementet er i opprør.

FRA DET JEG KAN SE, er det lite de ansatte i den amerikanske utenrikstjenesten har å skamme seg over. Ja, det er ekko av misledende aktiviteter i ytterkantene, spesielt i «krigen mot terror» i Bush-årene. Her må det stilles helt bestemte spørsmål, og de må besvares.

Men for det meste møter vi diplomater som gjør jobben sin: De finner ut hva som skjer på sin utenrikspost, og de jobber for sin nasjons interesser og sin regjerings politikk.  
 
Faktisk er min anseelse for amerikansk UD nå steget et par hakk.

De siste årene har jeg opplevd den amerikanske utenrikstjenesten som lite imponerende og uorginal, særlig sammenlignet med Pentagon og det amerikanske finansdepartementet.

Men det vi finner her er ofte førsteklasses.

MANNEN SOM NÅ er USAs topp-diplomat, William Burns, har bidratt med en svært underholdende beretning fra Russland, nesten verdig Evelyn Waugh. Den handler om et ellevilt bryllup i Dagestan, der gangsterpresidenten fra Tsjetsjenia danser klossete rundt med det «gullbelagte automtvåpenet sitt stukket bak i jeansene».

Burns analyser av russisk politikk er glimrende. Det samme er hans kollegers rapporter fra Berlin, Paris og London. I et dokument fra Berlin fra 2008, sammenlignes koalisjonsregjerningen mellom kristeligdemokrater og sosialdemokrater med «det velkjente paret som hater hverandre, men fortsetter samlivet for barnas skyld».

Fra Paris er det et fantastisk morsomt portrett av de overdrevne faktene til Nicolas (og Carla) Sarkozy. Og vi, som er britiske, kan ha godt av å ta en nærmere titt på vårt nevrotiske oppheng i det såkalte «spesielle forholdet» vårt til Washington, slik det beskrives i de usentimentale rapportene fra den amerikanske ambassaden i London.

BETRYGGENDE NOK finner vi også små tegn på at det britiske utenriksdepartementet forsvarer våre verdier. Blant annet heter det at Mariot Leslie «var veldig tydelig på at den britiske regjeringen motsetter seg en del av det den amerikanske regjeringen foretar seg og har (dvs overleverer) noen røde merknader.»

DET ER DERIMOT svært foruroligende å finne dokumenter med Hillary Clintons signatur som ser ut til å foreslå at vanlige amerikanske diplomater gjør ting som vanligvis utføres av spioner på laveste nivå, som å snoke rundt etter FN-toppers kredittkort og biometriske materiale.

Det må umiddelbart klargjøres hvem som ble forventet å utføre disse oppgavene under etterretningsdirektivene.

NÅR MAN SER materialet i et større perspektiv, blir det klart hvordan sikkerhet og kontraterrorisme har trengt inn i alle aspekter av amerikansk utenrikspolitikk det siste tiåret. Men man ser også hvor alvorlige truslene er, og hvor lite kontroll man egentlig har.

Det er knusende materiale her om det iranske atomprogrammet, og rekkevidden ikke bare av den israelske, men fremfor alt arabiske frykten det vekker («kutt hodet av slangen» oppfordrer den saudiske kongen USA, via en ambassadør). Det samme om hvor utsatt Pakistans atomvåpen er overfor voldelige islamister, hvor massiv korrupsjonen og anarkiet er i Afghanistan (med en afghansk statsleder som bærer millioner ut av landet i kofferter), al Qaida i Yemen, og beskrivelser av makten til mafiaen i Russland som får John le Carrés siste roman til å virke forsiktig.

Det finnes en genuin, folkelig interesse for dette. Guardian, New York Times og andre ansvarlige nyhetsorganisasjoner har strukket seg svært langt for å hindre at noen utsettes for risiko på grunn av det de publiserer. Vi bør alle kreve at Wikileaks gjør det samme.
 
MEN ETT spørsmål gjenstår: Hvordan kan diplomatiet gjøre jobben sin under slike forhold som lekkasjene skaper? En talsmann for amerikansk UD har rett når han sier at avsløringene «vil skape spenninger i forholdet mellom våre diplomater og venner verden over». Regjeringers handlingsrom er allerede begrenset av frykten for lekkasjer. En akademikervenn som jobbet i amerikansk UD under George W. Bush, fortalte meg en gang at han foreslo å skrive et memo som stilte noen grunnleggende spørsmål om USAs politikk i Irak. «Ikke tenk på det en gang», ble han advart; det ville raskt havne i New York Times.

Samtidig er det av stor betydning og interesse å forstå hvordan verden henger sammen, og hva som utføres på våre vegne. Det er stor, folkelig interesse for den skjulte utførelsen av utenrikspolitikken.

Disse to interessene kolliderer.
 
EN TING vedder jeg på: at USA angrer og gransker den merkelige beslutningen om å plassere hele biblioteket av diplomatisk korrespondanse på et militært computersystem så herlig sikkert at en 22-åring kunne laste det hele ned på en Lady Gaga-CD.

Gaga, eller hva?