En fest for boka?

I dag kan kulturministeren og moderniseringsministeren ta den viktigste beslutningen for norsk litteratur på svært mange år.

LØRDAG 23. APRIL ble verdens bokdag markert over hele Europa. I Norge ble begivenheten feiret med en rekke arrangementer både fredag og lørdag. Men i år risikerer vi at disse festdagene for boka overskygges av en annen begivenhet: regjeringens beslutning om ny bokavtale. Saken skal avgjøres av regjeringen innen 1. mai - sannsynligvis i statsråd 29. april.

På hjemmesiden til Verdens bokdag i Norge hilses vi slik av kulturminister Valgerd Svarstad Haugland: «Vi er igjen ved festdagen for boka. Dagen då ein skal gi ei rose og ei bok til ein venn. Dagen då alle gode krefter går saman om tiltak for å fremme bøker og lesing, og her har alle ledd innanfor bokkjeda sin plass, frå dei som sørger for at bøker finst, til lesarane. Etter eit turbulent år for bokbransjen kan det vera på sin plass å feira boka, som det er mykje strid om, men som ingen vil vera forutan.» Bare noen få dager etter denne feiringen, kanskje allerede i dag, vil altså kulturministeren sitte i regjeringen sammen med moderniseringsministeren og ta en av de viktigste beslutningene om norsk litteraturpolitikk på svært mange år.

DET HAR VÆRT tøffe diskusjoner og forhandlinger i bransjen fram mot denne beslutningen. Den drivende kraften for forandring har vært Konkurransetilsynet. Med den nye konkurranseloven har de fått et nytt og kraftig våpen som de naturlig nok ønsker å bruke til å modernisere noe. Men frie priser på bøker medfører ikke automatisk modernisering: Trenden i Europa går entydig i motsatt retning, fordi politikerne innser at bøker er et kulturgode som best dyrkes fram gjennom faste priser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På motsatt side har bransjens forskjellige aktører, representert ved forfatter-, bokhandler- og forleggerforening, vært beskyldt for å være konservative og kun ute etter å forsvare egne privilegier. Midt mellom disse partene har kulturminister Svarstad Haugland blitt anklaget for passivitet og usynlighet, mens moderniseringsminister Meyer er blitt æreskjelt for uvitenhet og blitt anbefalt terapi.

DEBATTEN HAR i stor grad vært styrt av myter og grove forenklinger. Den største av dem alle er at den norske bokbransjen er gammeldags, styrt av monopoldannelser og mangel på konkurranse. Denne holdningen ble nylig spissformulert av svenske Jan Guillou, som mente at Norge måtte være den siste sovjetstat. Mitt argument er tvert imot at bokbransjen faktisk virker. Én ting er at interessen for lesning her i landet holder seg stabilt meget høy og til og med øker, til tross for tøff konkurranse fra radio, tv, film og nye medier som internett og dataspill. En annen ting er det feilaktige inntrykket som er skapt av at norske bokpriser er urimelig høye: Forskning, i motsetning til synsing, viser at veksten i bokprisene i Norge er lavere enn i andre høykostland som vi bør sammenligne oss med. Det gir nemlig svært dårlig mening å sammenligne dette internt i Norge med prisutviklingen på for eksempel klær. Klær sys i lavkostland med hele verden som marked og kommer i tre størrelser - small, medium og large. Norske bøker lages av norske forfattere, oversettere og forlagsfolk for et marked på fire millioner mennesker og trenger lokal hjernekraft i nesten alle ledd - helt fram til bokhandelmedarbeideren som veileder kunden. Hvis vi ønsker å bevare norsk språk og kultur, kan vi ikke konkurranseutsette alt dette på nøyaktig samme måte som salget av lettbrus og vaskemidler. Da risikerer vi bare å gå fra å være den siste sovjetstat til å bli den siste delstaten i USA.

SELV OM VI selvfølgelig ønsker at alt skal være så billig som mulig, tror jeg at norske lesere både forstår og aksepterer at en del bøker må være relativt dyre i et så lite marked som det norske. Men ellers er det for store grupper av bøker skarp priskrig i bransjen. Vi har nettopp bak oss tidenes største Mammutsalg, og billigbokmarkedet vokser kraftig (på Gyldendals lister er mer enn halvparten av bøkene i første halvår i år priset under 200 kroner). Og på faktabøker er det nærmest priskrig, med det lille forlaget Spektrum som bokbransjens svar på Ryan Air. Men konkurranse handler ikke bare om pris. Konkurransen om forfatternes gunst er tøffere enn noen gang, små og kreative nyetablerere tvinger de store forlagene til effektivisering og nyskapning, bokhandelleddet omstruktureres og moderniseres, og bestselgerlistene toppes av forlag som Bazar, Spektrum, Publicom, Pantagruel og Orion.

Det gledeligste av alt er likevel at vi i den norske bokbransjen konkurrerer om kvalitet: Stadig flere både store og små forlag satser offensivt på norsk og oversatt skjønnlitteratur, dokumentarbøker, debattbøker og essay. Bokbransjen virker altså, og man bør som kjent ikke reparere noe som virker. Det er bortkastet energi, og det kan fort gå i stykker i stedet. Verden misunner oss det litterære systemet vi har bygget opp, og det kommer delegasjoner langveisfra for å studere hvordan vi har fått det til. Regjeringen må nå vise evne og vilje til å styre, hvis ikke vil «moderniseringen» fort ta seg ut som en laserpistol i hendene på en spastiker.

REGJERINGENS BEHOV for å vise handlekraft burde være godt dekket gjennom det direktivet bransjen fikk i fjor høst: Det skal være fri pris på skolebøker, og det skal være lik rabatt i alle salgskanaler. Dette er tøff nok medisin for bransjen og har tvunget forleggere og bokhandlere til kraftig hestehandel seg imellom. Likevel er vi altså blitt enige, og da bør ikke regjeringen gå særlig mye lenger. For den bokavtalen vi nå har kompromisset oss fram til, er mye bedre enn helt frie priser: Det er dét som nå må reddes. Og altså ikke av hensyn til forlagenes privilegier, men av hensyn til de gode bøkene som «ingen vil vera forutan». For å få sagt dette har bransjen gått i demonstrasjonstog og signert opprop; virkemidler som for mange bare bekrefter at bransjen er gammeldags. Men vi har gjort det i dypt alvor for at intet skal være uprøvd for å redde et systemet vi alle mener fungerer godt.

I kjølvannet av verdens bokdag gjør jeg et aller siste framstøt: Jeg gir ikke bare en rose og en bok. Jeg gir en bukett med 19 roser, en til hvert regjerings-medlem, og et klassesett av Øyvind Rimbereids diktsamling Solaris korrigert. Boka vant Kritikerprisen i fjor, den er liten nok til å kunne leses på en flyreise mellom to komitémøter, og den er stor nok til å demonstrere skjønnlitteraturens magi. Og så ønsker jeg lykke til med beslutningen.